Retten til reparasjon

EU har vedtatt flere regler som skal gjøre det enklere å reparere produkter fremfor å kjøpe nytt. Reglene gjelder ikke fullt ut i Norge ennå, men retningen er klar. Produkter skal i større grad designes for å vare, reparasjon skal bli mer tilgjengelig, og forbrukere skal få bedre informasjon før de kjøper. Målet er å redusere ressursbruk, fremme ombruk og bidra til overgangen til en mer sirkulær økonomi.

Lesetid: 3 min

Tre sentrale regelsett

Tre sentrale regelsett er økodesignforordningen, reparasjonsdirektivet og endringsdirektivet om grønn forbrukerinformasjon.

  • Økodesignforordningen handler om selve produktet og dets design samt informasjon som følger produktet. Den gir EU adgang til å stille konkrete krav til blant annet holdbarhet, reparerbarhet og materialgjenvinning.
  • Reparasjonsdirektivet handler om hva som skjer etter kjøpet. For bestemte produkter skal produsenten tilby reparasjon når dette er mulig.
  • Endringsdirektivet handler om informasjon som gis forbrukeren før kjøpet, blant annet om holdbarhet, reparerbarhet, reservedeler og garantier.

Hva innebærer «retten til reparasjon»?

«Retten til reparasjon» er likevel ikke en generell rett til å få alle produkter reparert gratis. Reparasjonsplikten gjelder foreløpig bare bestemte produktkategorier som er omfattet av EU-krav til reparerbarhet, og da primært gjennom økodesignforordningen. Dette gjelder for eksempel enkelte hvitevarer, skjermer, mobiltelefoner og nettbrett. Listen vil utvides etter hvert som EU vedtar nye produktkrav. Det er blant annet varslet at klær og andre tekstiler er blant produktgruppene EU ser nærmere på.

Det er også viktig å skille mellom de nye reglene og vanlige mangelskrav. Hvis en vare har en mangel som selgeren er ansvarlig for, har forbrukeren allerede rettigheter etter forbrukerkjøpsreglene. De nye reglene skal i tillegg gjøre reparasjon til et mer reelt alternativ også i andre tilfeller, for eksempel der produktet er skadet av forbrukeren selv. Da kan produsenten ta betalt, men prisen må være rimelig og reparasjonen må gjennomføres innen rimelig tid. Dersom produsenten tilbyr reservedeler, må også disse selges til en rimelig pris.

Reglene innebærer også skjerpede informasjonskrav. Forbrukere skal lettere kunne forstå om et produkt kan repareres, om reservedeler og reparasjonsveiledninger finnes og hvor lenge produktet er ment å vare. For enkelte produktgrupper kan det også bli aktuelt med en reparerbarhetsscore som skal gjøre det enklere å sammenligne produkter.

Når får reglene virkning i Norge?

I EU er økodesignforordningen, reparasjonsdirektivet og endringsdirektivet allerede vedtatt og trådt i kraft. I Norge må rettsaktene innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett før de får full virkning. Norge har likevel allerede vedtatt bærekraftige produkter-loven, som gir hjemmel til å gjennomføre en rekke av produktkravene i forskrift. Flere av reglene om reparerbarhet gjelder derfor allerede som norsk lov.

Hva betyr reglene for virksomheter?

For produsenter er hovedpoenget at reparerbarhet ikke lenger bare er et bærekraftsargument, men i økende grad et krav. Reglene gir ikke en plikt til å reparere alt, og heller ikke en generell rett til gratis reparasjon, men de markerer et tydelig skifte.
Virksomheter som produserer, importerer eller selger produkter bør kartlegge om produktene kan bli omfattet av de nye kravene, og vurdere om produktdesign, tilgang på reservedeler, serviceordninger, teknisk dokumentasjon og markedsføring er tilpasset nye forventninger til reparasjon, levetid og dokumentasjon.

Lurer du på hvordan din virksomhet påvirkes av de nye reglene? Kvales eksperter bistår gjerne.