Den 1. januar 2023 trådte den nye digitalytelsesloven (lov om levering av digitale ytelser til forbrukere) i kraft. Digitalytelsesloven styrker forbrukerrettighetene ved kjøp av digitale ytelser, og tilbydere av digitale ytelser må sørge for at vilkårene er i samsvar med loven. Hvis du tilbyr digitale tjenester er dette relevant for deg.
Loven bygger på EUs digitalytelsesdirektiv 2019/770, og er en del av en oppdatering av forbrukerrettigheter i EU og EØS. Målsetningen er å styrke forbrukernes rettigheter gjennom nye plikter for virksomheter som selger og leverer digitale ytelser.
Digitale ytelser omfatter både "digitalt innhold" og "digitale tjenester". Loven vil derfor gjelde skylagringstjenester, strømmetjeneste for film og tv, apper på mobiltelefonen og nettbrett, e-bøker, spill m.m. Loven innfører minstekrav til leverandørenes standardavtaler.
Det viktigste å få med seg
Loven gjelder levering av digitale ytelser mot vederlag i forbrukerforhold. Det er verdt å være oppmerksom på at vederlag også omfatter andre vederlag enn penger. Loven definerer også virtuell valuta og personopplysninger som relevant vederlag. Tanken om personopplysninger som betalingsmiddel er en nyskapning i europeisk og norsk lovgivning. Salg av brukerdata som forretningsmodell utløser dermed lovens forbrukerrettigheter i tillegg til personvernreglene.
Forbrukeren får en rekke rettigheter ved kjøp av digitale ytelser. Leverandørens standardavtaler kan ikke gi forbrukerne dårligere vilkår enn lovens krav. Loven inneholder krav til selve ytelsen, men også regler for endringer av ytelsen, bindingstid, avbestilling og erstatning for å nevne noen.
Hvilke krav kan en forbruker stille til den digitale ytelsen? Loven setter minstekrav for hva forbrukerne har grunn til å forvente når det gjelder funksjonalitet og andre egenskaper. Hva en forbruker kan forvente er basert på tilgjengelig informasjon om tingen som er gitt fra leverandøren direkte, gjennom markedsføring, og fra tidligere omsetningsledd. Leverandøren er beskyttet mot visse uttalelser som er gitt av sine representanter.
Leverandøren har ansvar for at ytelsen oppfyller kravene som følger av loven og av avtalen ved levering. Det særskilte med digitale ytelser er at de normalt kan oppdateres. Derfor skal leverandøren levere nyeste versjon. Virksomheter som leverer digitale ytelser har et ansvar for å sørge for at forbrukeren får beskjed om, og får levert, oppdateringer som er nødvendig for kontraktsmessig oppfyllelse. Dette er spesielt viktig for sikkerhetsoppdateringer.
For ytelser som leveres løpende er det en særskilt plikt for leverandøren å foreta endringer av ytelsen slik at den forblir kontraktsmessig. Her er det viktig å kjenne til at forbrukeren kan heve avtalen dersom en eller flere endringer påvirker ytelsen på en ikke uvesentlig negativ måte.
Den nye loven setter en grense på seks måneder bindingstid, men tillater tolv måneder i særlige tilfeller. I begge tilfeller er bindingstid avhengig av at forbrukeren mottar en økonomisk fordel som står i forhold til bindingstidens lengde. Ved oppsigelse i bindingstid kan leverandøren kreve erstatning eller en forhåndsavtalt rimelig normalerstatning. Dersom vederlaget er personopplysninger kan forbrukeren normalt si opp avtalen med umiddelbar virkning og kreve personopplysningene slettet etter personopplysningslovgivningen.
Som for forbrukerrettigheter ellers gir loven forbrukeren tilgang på effektive sanksjoner ved mangler og forsinkelse fra leverandørens side. Det er viktig å være oppmerksom på at leverandøren er i mislighold dersom kontraktsbruddet ikke beror på forbrukeren eller forhold på forbrukerens side. Forbrukeren kan holde tilbake eller kreve tilbake vederlaget, kreve levering ved forsinkelse eller kreve retting eller omlevering ved mangler, heve avtalen, kreve prisavslag ved mangler og kreve erstatning om forbrukeren har lidt et tap. Loven inneholder også en særnorsk hjemmel til å rette direktekrav mot tidligere omsetningsledd ved mangler. Dersom forbrukeren ikke betaler har leverandøren rett til å holde ytelsen tilbake eller kreve betaling. Leverandøren kan også heve avtalen, kreve erstatning og renter dersom forbrukeren ikke betaler eller ikke oppfyller sine øvrige plikter, med mindre det skyldes leverandøren.
Forbrukeren skal vernes mot betaling for tjenester som ikke brukes, og leverandører skal vernes mot å levere ytelser som ikke blir betalt. Avtaler om periodevis betaling av løpende ytelser som ikke betales i en periode på seks måneder opphører fordi avtalen anses som oppsagt fra forbrukerens side. Leverandøren må sende forbrukeren en påminnelse om at tjenesten fortsatt løper minst en gang hver sjette måned og opplyse forbrukeren om retten til å si opp avtalen.
Digitalytelsesloven åpner for at forbrukere kan kreve erstatning for både direkte og indirekte tap, mens leverandøren bare kan kreve erstatning for direkte.
