Er beredskapsforeldre arbeidstakere eller oppdragstakere?

Saksnummer: HR-2025-2516-A | Avsagt: 18. desember 2025 | Instans: Høyesterett

Kort om saken

Skal personer som tar imot barn i akutte krisesituasjoner regnes som arbeidstakere med fulle rettigheter etter arbeidsmiljøloven, eller er de selvstendige oppdragstakere? Dette var kjernen i saken som 31 beredskapsforeldre anla mot Oslo kommune.

Beredskapsforeldrene krevde fast ansettelse, oppreisningserstatning på 30 000 kroner hver, og innmelding i kommunens tjenestepensjonsordning. De tapte i alle tre instanser, og Høyesterett avsa enstemmig dom 18. desember 2025 hvor anken ble forkastet.

Hva er et beredskapshjem?

Et beredskapshjem er en særlig form for fosterhjem som tar imot barn på kort varsel i akuttsituasjoner. Det er et midlertidig tiltak inntil barnet enten kan flytte tilbake til foreldrene, eller plasseres i et ordinært fosterhjem eller institusjon. Målsetningen er at oppholdet ikke skal overstige tre måneder, men i praksis varierer varigheten betydelig.

Å være beredskapsforelder er en fulltidsjobb. Den som inngår kontrakt med kommunen kan ikke ha annet lønnet arbeid uten særskilt avtale, og må i perioder uten barn stå til disposisjon for nye plasseringer på så kort varsel som to timer. Kontrakten varer i fem år med mulighet for fornyelse, og hele husstanden forutsettes å delta i omsorgen for barnet.

Det rettslige spørsmålet

Grensen mellom arbeidstaker og selvstendig oppdragstaker har stor praktisk betydning. Arbeidstakere har et omfattende vern etter arbeidsmiljøloven, med rett til blant annet fast ansettelse, oppsigelsesvern, feriepenger og innmelding i tjenestepensjonsordning. Oppdragstakere har ikke dette vernet.

Arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd definerer arbeidstaker som «enhver som utfører arbeid for og underordnet en annen». Ved vurderingen skal det blant annet legges vekt på om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll.

Prejudikatet fra 2013

Høyesterett tok allerede i 2013 stilling til om beredskapsforeldre er arbeidstakere eller oppdragstakere. I Rt-2013-342 (beredskapshjem-dommen) kom flertallet til at en statlig beredskapsforelder var oppdragstaker. Avgjørende var oppdragets særegne karakter:

«Når jeg har blitt stående ved at C er oppdragstaker, skyldes det særlig at oppdraget etter sin karakter skiller seg markert fra ordinære arbeidsforhold. Fosterhjemsoppdrag kan utvilsomt være meget krevende og fordre betydelig innsats. Men kjernen i oppdraget er å stille til rådighet et hjem hvor fosterbarnet så langt mulig skal være som et familiemedlem.»

Beredskapsforeldrene i Oslo kommune argumenterte for at denne dommen ikke var avgjørende for deres sak, enten fordi det var forskjeller mellom statlige og kommunale beredskapshjem, eller fordi det hadde skjedd lovendringer siden 2013 som tilsa et annet resultat.

Høyesteretts vurdering

Har 2013-dommen prejudikatsvirkning?
Høyesterett slo først fast at beredskapshjem-dommen fra 2013 også er et prejudikat for kommunale beredskapshjem i Oslo. Retten la betydelig vekt på at det rettslige rammeverket – barnevernsloven og fosterhjemsforskriften – er identisk for statlige og kommunale beredskapshjem. Standardkontrakten ble dessuten revidert i 2023 for å bringe den i samsvar med vilkårene for statlige beredskapshjem.

Er beredskapsforeldrene underordnet kommunen?
Beredskapsforeldrene argumenterte for at de var underordnet Oslo kommune gjennom styring, ledelse og kontroll. De viste til eksempler på hvordan barnevernet treffer beslutninger om barnets skolegang, medisinsk oppfølging, samvær med biologiske foreldre og lignende.

Høyesterett var ikke enig i denne beskrivelsen. Retten fremhevet at barnevernets rolle primært er å gi veiledning og støtte til fosterfamilien, ikke å utøve arbeidsgiverstyrte instrukser, og uttalte:

«Denne beskrivelsen underbygger etter mitt syn ikke et organisatorisk underordningsforhold, men snarere barnevernets rolle som veileder og støtte for beredskapsforelderen og fosterfamilien.»

Retten konstaterte at det rettslige rammeverket fortsatt omhandler «gjennomgående veiledning og rettledning for hvordan det krevende oppdraget som beredskapshjem bør utføres og kontroll av at fosterbarnet får god omsorg».

Oppdragets særegne karakter

Som i 2013-dommen la Høyesterett avgjørende vekt på at beredskapshjemoppdraget skiller seg markert fra ordinære arbeidsforhold. Kjernen i oppdraget er å ta et barn inn i sitt eget hjem og gi barnet omsorg som et familiemedlem. Dette er noe fundamentalt annet enn å utføre arbeid i en annens tjeneste.

Kommunen hadde opplyst at oppgaven kan ha blitt mer krevende de siste årene, med barn som har mer sammensatte og komplekse utfordringer. Høyesterett kunne imidlertid ikke se at denne utviklingen var et argument for å klassifisere beredskapsforeldrene som arbeidstakere.

Lovgivers klare standpunkt

Høyesterett la også betydelig vekt på at lovgiver gjentatte ganger har lagt til grunn at beredskapsforeldre skal klassifiseres som oppdragstakere. Ved lovendringen i 2024 som ga ny definisjon av arbeidstakerbegrepet, uttalte departementet eksplisitt at endringene «ikke vil endre statusen der oppdraget skiller seg markert fra ordinære arbeidsforhold, for eksempel for personer som tar imot barn til oppfostring med hjemmel i barnevernloven».

Departementene har også konkludert med at «det ikke vil være mulig å opprettholde fosterhjemsordningen slik den er innrettet i dag dersom fosterforeldre gis status som arbeidstaker».

Hva med EØS-retten?

Beredskapsforeldrene argumenterte for at EØS-rettslige forpliktelser etter arbeidstidsdirektivet, svangerskapsdirektivet og rammedirektivet krevde at de måtte klassifiseres som arbeidstakere. De viste til at nasjonal rett må tolkes i samsvar med EØS-forpliktelsene (presumsjonsprinsippet).

Høyesterett avviste dette argumentet. Retten påpekte at ingen av de påberopte direktivene gir rett til fast ansettelse, oppreisning eller pensjon – som var det beredskapsforeldrene krevde dom for. Presumsjonsprinsippet kan ikke brukes til å etablere rettigheter som ikke følger av direktivene:

«Presumsjonsprinsippet innebærer imidlertid at internrettslige regler skal tolkes slik at Norges EØS-forpliktelser overholdes, men ikke mer enn det. Prinsippet kan ikke anvendes til å etablere rettigheter som ikke følger av direktivene.»

Konklusjon og konsekvenser

Høyesterett konkluderte enstemmig med at beredskapsforeldrene i Oslo kommune er oppdragstakere - og ikke arbeidstakere. De har dermed ikke krav på fast ansettelse, oppreisning eller innmelding i kommunens pensjonsordning.

De 31 beredskapsforeldrene ble dømt til solidarisk å betale Oslo kommunes sakskostnader med 292 500 kroner for Høyesterett og 349 200 kroner for lagmannsretten – til sammen over 640 000 kroner.

Hvilken betydning har dommen for arbeidsgivere?

Dommen gir flere viktige avklaringer for virksomheter som benytter seg av oppdragstakere eller er usikre på grensen mellom arbeidstaker og oppdragstaker.

For det første bekrefter Høyesterett at oppdragets karakter kan være utslagsgivende når vurderingsmomentene trekker i begge retninger. Hvis oppdraget utføres i oppdragstakerens hjem og er nært knyttet til vedkommendes private sfære – kan dette tale sterkt for at personen er oppdragstaker.

For det andre tydeliggjør dommen forskjellen mellom faglig veiledning og arbeidsgivers instruksjonsmyndighet. At oppdragsgiver gir omfattende veiledning, støtte og oppfølging, etablerer ikke i seg selv et organisatorisk underordningsforhold. Det avgjørende er om det foreligger en styring, ledelse og kontroll som er typisk for et arbeidsforhold – ikke veiledning som er nødvendig for å sikre kvaliteten på oppdraget.
For det tredje viser dommen at lovgivers synspunkter tillegges stor vekt. Virksomheter som opererer i sektorer hvor lovgiver har gitt føringer på klassifisering av arbeidstakere og oppdragstakere, kan legge dette til grunn med større trygghet.

Endelig understreker dommen at presumsjonsregelen i arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd kun gjelder ved tvil om de faktiske forholdene – ikke ved den rettslige vurderingen. At bevisbyrden ligger hos oppdragsgiver, endrer ikke på de materielle vilkårene for arbeidstakerstatus.

Dommens betydning

Dommen bekrefter og viderefører beredskapshjem-dommen fra 2013. Den presiserer at oppdragets særegne karakter – å ta et barn inn i hjemmet som familiemedlem – kan være avgjørende selv når tradisjonelle kriterier for arbeidstakerklassifisering trekker i begge retninger.

Dommen viser også at lovgivers synspunkter tillegges betydelig vekt ved klassifiseringsspørsmål, og at presumsjonsprinsippet i EØS-retten har klare grenser – det kan ikke brukes til å etablere rettigheter ut over det direktivene faktisk gir.

For beredskapsforeldre som ønsker arbeidstakerstatus med tilhørende rettigheter, er budskapet fra Høyesterett at dette må avgjøres av lovgiver – ikke av domstolene.