Det er ikke så ofte tvister rundt IT leveranser og rettigheter til teknologi havner i de ordinære domstolene. I langt de fleste tilfeller finner partene frem til en minnelig ordning. Og i andre tilfeller er det avtalt voldgift. Den siste tiden har imidlertid domstolene avsagt dom i to saker knyttet til levering av teknologiprodukter.
I begge sakene hadde partene inngått omfattende avtaler. Domstolene foretok en tolkning av avtalene etterfulgt av en vurdering av mulig avtalerevisjon. Teknologiselskapene som leverandører har tapt begge saker på alle punkter. Retten har verken gitt dem medhold i deres forståelse av avtalen eller i deres krav om avtalerevisjon.
Lividi mot Staten
Den første saken stod mellom Lividi AS og Staten v/ Forsvarsdepartementet. Tvisten dreier seg om et sikkert nettverksstyringssystem for mobile nettverk utviklet av Lividi på oppdrag for Forsvaret kalt Hermod. Da saken startet var Lividis hovedanførsel at de eide rettighetene til Hermod fra prosjektet startet i 2018. Men rettighetsreguleringen i avtalen som var inngått - en Statens Standard - sikret ikke dette for Lividi, slik at de ble nødt til frafalle denne anførselen.
Ved en avtaleforlengelse i 2020 hadde partene forsøkt å sortere ut rettighetsspørsmålet og avtalt at fra det tidspunktet så tillå de Lividi, men at Forsvaret skulle ha en utvidet disposisjonsrett til Hermod-programvaren, som også kunne utøves ved "hjelp av tredjeparter". Forsvarsdepartementet introduserte senere Kongsberg Gruppen som den aktuelle "tredjepart". Dette anså Lividi som svært alvorlig fordi Kongsberg Gruppen er en direkte konkurrent, og ved dette ville få fullt innsyn i Lividis indrefilet. Retten forholdt seg strengt til avtalens ordlyd og rettighetsregulering, og verken avtalens formål, sammenheng med øvrige avtalebestemmelser eller reelle hensyn kunne føre til et tolkningsresultat i samsvar med Lividis oppfatning om at Kongsberg Gruppen ikke kunne være en slik tredjepart. Forsvaret stod fritt til å gi Kongsberg Gruppen innsyn i kildekode og virkemåten til programvaren.
Heller ikke Lividis anførsel om at avtalen da måtte revideres som følge av bristende forutsetninger førte frem. Retten anså at Forsvaret ikke hadde ført Lividi bak lyset og da gjaldt avtalen etter sin ordlyd, slik retten forsto denne.
Sparebank 1 mot Tietoevry
Den andre saken stod mellom Sparebank 1 og Tietoevry. Partene inngikk en hovedavtale om IT-tjenester i 2007 som opprinnelig skulle vare til 31. desember 2014, men som ble forlenget flere ganger. Ved siste forlengelse, i 2016, ble partene enige om en endringsavtale som strakte varigheten til 31. desember 2022. I endringsavtalen skaffet Sparebank 1 seg retten til opsjon på forlengelse med ytterligere 7 år. Etter at Tietoevry ble forsinket i sin utvikling inngikk partene en forliksavtale i november 2021. Forliksavtalen inkluderte blant annet et punkt om at endringsavtalen av 2016 skulle erstattes av en helt ny avtale for utvikling og levering av kjernebankløsningene innen 5 måneder. Partene inngikk imidlertid aldri denne nye avtalen.
Tingretten tok stilling til to hovedspørsmål. Det første var om hovedavtalen kunne forlenges i medhold av opsjonen fra 2016-avtalen på tross av innholdet i forliksavtalen av 2021. Forliksavtalen inneholdt ikke konkrete begrensninger i forlengelsesopsjonen som var avtalt i 2016. Hovedavtalen kunne således forlenges.
Det andre spørsmålet var om hovedavtalen kunne bli gjenstand for en avtalerevisjon, mer presist en vederlagsrevisjon. Tietoevrys anførsel om at hovedavtalen av 2016 måtte tolkes slik at de hadde en rett til vederlagsjustering ved en avtaleforlengelse førte ikke frem. Heller ikke bristende forutsetninger i form av økte kostnader, dyrere arbeidskraft og inflasjon ga grunnlag for avtalerevisjon.
*Dommen er i skrivende stund ikke rettskraftig.
Oppsummering
De to dommene kaster lys over domstolens bokstavtro og lite fleksible tilnærming til kontrakter mellom profesjonelle parter. I det ene tilfellet tillater domstolene at en kunde tillates å overlevere og gi fullt innsyn i leverandørens egenutviklede "indrefilet" til en direkte konkurrent. I det andre tilfelle aksepterer domstolen meget tyngende vilkår og en endret kommersiell balanse i en langvarig avtale om IT-leveranser. Forlengelsesopsjoner respekteres, samtidig som tilpasninger i vilkår og vederlag nektes, selv når forutsetningene for avtalene har gjennomgått drastiske endringer.
Dommene understreker behovet for gjennomarbeidede og presise IT-avtaler. Dette gjelder også når man bruker standarder slik som Statens Standard. Når et prosjekt utvikler seg i en uventet retning og det blir behov for endringsavtaler, så øker dette kompleksiteten. Behovet for gode avtaler blir da bare enda større.
Kvale står klar med vår kompetanse til å veilede teknologiselskaper gjennom komplekse juridiske landskap og sikre at deres avtaler gir den påtenkte kommersielle verdien og rettighetsbeskyttelsen i en stadig skiftende teknologiverden.