Nye dommer fra bygg- og anleggsbransjen

1. Høyesteretts dom avsagt 23. mai 2025 (HR-2025-977-A). Saken gjaldt grensen for byggherrens rett til å pålegge entreprenøren endringsarbeider etter NS 8407 punkt 31.1, og om forsinkelsesrenter kan kreves for fakturaer som ikke er tilstrekkelig dokumentert.
2. Høyesteretts dom avsagt 13. juni 2025 (HR-2025-1115-A). Saken gjaldt hvor grensen går for når alminnelige erstatningsregler kan gi grunnlag for ansvar mellom kontraktsparter.
3. Høyesteretts dom avsagt 13. juni 2025 (HR-2025-1098-A). Saken gjaldt krav om erstatning etter en åpen anbudskonkurranse om utbedring av et havneanlegg hvor konkurransegrunnlaget var basert på NS 3420. Spørsmålet var om Staten hadde plikt til å avvise et tilbud som avvek fra NS 3420.
4. Gulating lagmannsretts dom avsagt 28. april 2025 (LG-2025-58301). Saken gjaldt om en advokat som hadde meklet mellom partene i en utenrettslig forliksprosess, kunne føres som vitne i en sak om tolkning av forliksavtalen.
5. Hålogaland lagmannsretts dom avsagt (LH-2024-159305). Saken gjaldt byggingen av et blålysbygg, og blant annet hvem av partene som hadde risikoen for forbelastningen ved grunnarbeidene.

1. Jordal Amfi-dommen: byggherrens endringskompetanse og når forsinkelsesrenter begynner å løpe (HR-2025-977-A).

Høyesterett avsa 23. mai 2025 dom i en sak mellom Oslo kommune og NCC Norge AS, som gjaldt oppgjør etter totalentreprise for byggingen av Nye Jordal Amfi. Saken reiste prinsipielle spørsmål om grensen for byggherrens rett til å pålegge entreprenøren endringsarbeider etter
NS 8407 punkt 31.1 som fastsetter at byggherren ikke kan pålegge entreprenøren endringsarbeider ut over 15 % netto tillegg til kontraktssummen. Kjernen i tvisten var hvilke tillegg som inngår i 15 %-grensen. I tillegg var det uenighet om forsinkelsesrenter kan kreves for fakturaer som ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Høyesterett konkluderte med at kun pålagte endringer og vesentlige mengdeavvik inngår i beregningen av 15 %-grensen. Merarbeid som skyldes forhold byggherren har risikoen for, inngår ikke. Når grensen overskrides har ikke entreprenøren krav på "gjengs pris", men vederlaget må i stedet fastsettes etter alminnelige avtalerettslige prinsipper. Høyesterett slo også fast at forsinkelsesrenter først begynner å løpe fra det tidspunktet hvor de avtalte dokumentasjonskravene er oppfylt.

Sakens bakgrunn

Oslo kommune inngikk i 2016 totalentreprisekontrakt med NCC om riving og oppføring av idrettsanlegget Nye Jordal Amfi, basert på NS 8407. Kontraktssummen var ca. 530 millioner kroner inkludert merverdiavgift. Underveis i prosjektet oppstod det flere forhold som utløste forsinkelser og merarbeid, blant annet pga. grunnforhold knyttet til Hovinbekken og håndtering av store mengder alunskifer.

NCC hevdet at byggherrens rett til å kreve endringer på inntil 15 % av netto kontraktssum var overskredet, og varslet om at ytterligere endringsarbeider kunne utføres basert på nye rater og betingelser. Oslo kommune motsatte seg dette og mente at 15 %-grensen ikke var overskredet fordi merarbeidet ikke kunne anses som «endringer» etter NS 8407.

Hva utgjør en "endring" etter NS 8407?

Høyesterett fastslo at bare pålegg som innebærer avvik fra det opprinnelig avtalte, utgjør endringer etter NS 8407 punkt 31.1. Merarbeid som følger av forhold byggherren har risikoen for – som f.eks. uforutsette grunnforhold – anses ikke som endringer, men gir likevel grunnlag for vederlagsjustering etter andre bestemmelser (punkt 34.1.2).

Retten viste til at NS 8407 inneholder et klart skille mellom endringer og risikoforhold, og at det kun er endringer som skal medregnes i vurderingen av om 15 prosent-grensen er overskredet. Det ble i den forbindelse fastslått at vesentlige mengdeavvik på regulerbare poster utgjør en endring (punkt 34.1.fjerde avsnitt), og at tiltrådte opsjoner normalt ligger innenfor kontrakten og ikke utgjør en endring med mindre partene har avtalt noe annet.

Hvordan skal arbeid utover 15-grensen prises?

Når det gjelder fastsettelsen av pris for arbeid utover 15 prosent-grensen, slo Høyesterett fast at dette ikke er regulert i standarden. I slike tilfeller må vederlaget fastsettes etter alminnelige avtalerettslige prinsipper. Hvis entreprenøren fortsetter arbeidet etter at grensen er passert uten at byggherren aksepterer nye priser, kan dette i enkelte tilfeller tolkes som aksept av de nye prisene. Høyesterett understreket at det ikke finnes noen automatisk rett til «gjengs pris» slik lagmannsretten hadde lagt til grunn.

Kan forsinkelsesrenter kreves selv om fakturaene ikke oppfyller dokumentasjonskravet iht. NS 8407 punkt 27.4?

Etter NS 8407 punkt 27.4 skal fakturaer "være spesifisert og vedlegges målinger og annen dokumentasjon som er nødvendig for byggherrens kontroll".

Høyesterett uttalte at dersom fakturaene mangler nødvendig dokumentasjon, anses kravet ikke som forfalt, og byggherren kan tilbakeholde betalingen. Den forsinkede betalingen anses da som fremkalt av debitor, og forsinkelsesrenter løper ikke før dokumentasjonskravet er oppfylt.

Høyesterett avviste også NCCs påstand om at fakturaene likevel måtte anses som forfalt basert på «måtte forstå»-regelen i NS 8407 punkt 30.3.1 tredje avsnitt, og viste til at dokumentasjonskravet ikke kan fravikes. Videre påpekte Høyesterett at i den grad det er umulig eller vanskelig for entreprenøren å spesifisere og dokumentere kravet, må det eventuelt underbygges på annen måte.

2. Høyesterett presiserer grensen for når de alminnelige erstatningsreglene kan danne grunnlag for ansvar mellom parter i et kontraktsforhold (HR-2025-1115-A).

Den 13. juni 2025 avsa Høyesterett dom i sak mellom Rambøll Norge AS, med Rådgivende Ingeniørers Forening som partshjelper, mot Rune Blaschek ("byggherren"). Saken gjaldt spørsmålet om byggherren kan kreve erstatning direkte fra et tidligere ledd i en kontraktskjede, basert på de alminnelige reglene om erstatning utenfor kontrakt.

Dommen klargjør hvor grensen går for når alminnelige erstatningsregler kan gi grunnlag for ansvar mellom kontraktsparter. Etter blant annet Bori I-dommen (Rt. 2015 s. 276), samt de senere avgjørelsene i Bori II-dommen (HR-2017-1834-A) og Solem (HR-2020-312-A) har det vært reist spørsmål ved om skillet mellom kontraktsansvar og erstatningansvar utenfor kontrakt er tilstrekkelig tydelig. Gjennom denne ferske avgjørelsen gjentar Høyesterett at det kan foreligge erstatningsansvar utenfor kontrakt – forutsatt at den skadevoldende handlingen eller unnlatelsen innebærer et brudd på en allmenn handlenorm.

Sakens bakgrunn

Saken springer ut av oppføringen av et boligbygg med fire leiligheter i Sandefjord. Rambøll ble opprinnelig engasjert av underentreprenør A for å utføre lastberegninger. Senere ble oppdraget utvidet til å omfatte design av bæresystem. Under byggeprosessen fikk Rambøll i tillegg oppdrag fra underentreprenør B om å foreta dimensjonering av bæresystem og brannteknisk prosjektering.

Etter ferdigstillelse av boligbygget ble det avdekket alvorlige brannsikringsfeil, som medførte at bygget måtte rives og gjenoppføres. I byggherrens erstatningssak mot Rambøll konkluderte lagmannsretten med at rådgiveren var erstatningsansvarlig utenfor kontrakt for kr 30 000 000. Dette skyltes at Rambøll ikke avklarte eller varslet byggherren om at materialene de andre entreprenørene i prosjektet brukte, ikke ville oppfylle de branntekniske kravene for bygget uten supplerende tiltak. Dette til tross for at Rambølls rolle var begrenset til prosjektering, og det isolert sett ikke forelå feil ved Rambølls utførelse av egne kontraktsforpliktelser.

Høyesterett kom til at erstatningsansvar utenfor kontrakt forutsatte brudd på en allmenn handlenorm, og konkluderte med at Rambøll ikke hadde handlet i strid med en slik norm. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.

Høyesteretts vurderinger

Høyesterett henviste først til bustadoppføringslova § 37:

"Forbrukaren kan gjere sitt krav som følgje av mangel gjeldande mot ein tidlegare avtalepart som har gjort avtalen som ledd i næringsverksemd, i same mon som mangelen kan gjerast gjeldande av entreprenøren eller annan avtalepart."

Høyesterett påpekte deretter at dette kontraktsrettslige ansvaret kunne suppleres av det alminnelige skyldansvaret og arbeidsgiveransvaret, jf. blant annet Rt-2015-276 Bori samt HR-2021-2201-A Kruse Smith.

Høyesterett gikk deretter inn på vilkårene for ansvar etter det alminnelige skyldansvaret, jf. avsnitt 41:

"Det er vesentlig, slik Bori-dommen avsnitt 36 bygger på, at det ikke utgjør et grunnlag for alminnelig skyldansvar at den påstått ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser. Et slikt ansvar forutsetter at det foreligger brudd på en handlenorm utenfor det som følger av kontraktsforholdet."

Med grunnlag i rettspraksis, og særlig direktørsvindeldommen (HR-2024-990-A), viste Høyesterett til at det ikke uten videre foreligger en plikt til å handle for å ivareta andres interesser. Det ble også konstatert at det ikke er rettstridig å påføre noen et formuestap. Høyesterett uttalte i avsnitt 45:

"For å konstatere uaktsomhet når tapet er et rent formuestap og den påståtte skadevoldende handlingen er en unnlatelse, må det derfor både kunne konstateres at det eksisterer en handlenorm, og at denne normen er brutt i den situasjonen som foreligger"

Høyesterett mente imidlertid at det ikke kunne påvises noen allmenn handlenorm i saken, og det ble derfor vanskelig å konstatere et pliktbrudd som kunne bebreides Rambøll.

Høyesteretts viste til at lagmannsrettens vurdering av ansvar på grunnlag av brudd på omsorgsforpliktelser innebar en uriktig rettsanvendelse. Etter Høyesteretts mening utgjør en omsorgsforpliktelse en handlingsnorm med grunnlag i kontrakt, og denne kan derfor ikke danne grunnlag for ulovfestet erstatningsansvar utenfor kontrakt.

Lagmannsrettens dom ble dermed opphevet.

3. Høyesterett avklarer oppdragsgivers avvisningsplikt ved avvik i tilbud (HR-2025-1098-A).

Den 13. juni 2025 avsa Høyesterett dom i sak mellom Consto Anlegg Nord AS og staten v/Nærings- og fiskeridepartementet. Saken gjaldt Constos krav om erstatning etter en åpen anbudskonkurranse om utbedring av et havneanlegg hvor konkurransegrunnlaget var basert på NS 3420. Spørsmålet var om Staten hadde plikt til å avvise et tilbud som avvek fra NS 3420.

Høyesterett konkluderte med at krav i kravspesifikasjonen og NS 3420 ikke automatisk anses som absolutte. Det må i stedet foretas en konkret vurdering av om kravet er absolutt, med den følge at avvik automatisk skal medføre avvisning. For tilbydere kan dette medføre vanskelige vurderinger i en allerede hektisk anbudsprosess. Kvales anbefaling er derfor at tilbyderne benytter seg av muligheten til å stille spørsmål til oppdragsgiver dersom det er usikkert om et krav er absolutt eller ikke.

Sakens bakgrunn

Kystverket kunngjorde i 2021 en åpen anbudskonkurranse for utbedring av Hammerfest og Forsøl havner. Kravspesifikasjonen krevde at en stålkonstruksjon skulle beskyttes mot korrosjon ved bruk av katodisk beskyttelse med offeranoder. Consto og NCC ga tilbud. Consto fulgte spesifikasjonen basert på NS 3420, mens NCC tilbød et ICCP-anlegg (en alternativ metode). NCCs løsning var billigere på denne posten, men dyrere totalt. Likevel vant NCC på grunn av høyere kvalitetsscore.

Consto klaget til KOFA, som mente at NCCs tilbud innebar et vesentlig avvik og skulle vært avvist. Tingretten og lagmannsretten mente det forelå et avvik, men at det ikke var vesentlig. Saken endte til slutt i Høyesterett.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett tok utgangspunkt i anskaffelsesforskriften § 24-8 (1) bokstav b, som pålegger avvisning ved “vesentlige avvik”. Spørsmålet var om kravet om offeranoder var et “absolutt krav". Partene var enige om at dersom avviket ikke gjaldt et "absolutt krav", var det ikke "vesentlig"

Høyesterett avviste at tekniske kravspesifikasjoner automatisk er absolutte krav, selv ikke når de bygger på NS 3420. Det avgjørende er om en “rimelig opplyst og normalt påpasselig tilbyder” ville forstå kravet som absolutt, basert på en objektiv tolkning av dokumentene.

Høyesterett fant ingen indikasjoner i konkurransegrunnlaget på at kravet om offeranoder var absolutt. NS 3420 og NS 8405 er ikke en del av anskaffelsesregelverket, og Høyesterett mente at standardenes detaljerte krav om hvordan kontraktsarbeidene skal utføres, ikke var ensbetydende med at slike krav var å anse som absolutte krav i anskaffelsesforskriftens forstand.

Høyesterett foretok også en omfattende gjennomgang av praksis fra EU-domstolen, og konkluderte med at heller ikke EUs regelverk eller praksis fra EU-domstolen kunne tolkes slik at ethvert avvik fra anskaffelsesdokumentene medfører at oppdragsgiveren må avvise tilbyderen. Videre konstaterte retten at det ikke forelå grunnlag for at kravspesifikasjoner, herunder for bransjestandarder, var i en særstilling.

Høyesterett konkluderte til slutt med at verken anskaffelsesdokumentene eller konkurransegrunnlaget inneholdt indikasjoner på, eller spesifikasjoner om, at kravet om katodisk beskyttelse med offeranoder var absolutt. En rimelig opplyst tilbyder kunne derfor ikke forstå at kravet var absolutt basert på anskaffelsesdokumentene. Dermed forelå det ikke noen plikt for Kystverket til å avvise NCCs tilbud.

4. Adgangen til å føre ekstern mekler som vitne (LG-2025-58301).

Gulating lagmannsrett avsa 28. april 2025 kjennelse i en bevistvist mellom IGANG Totalentreprenør AS og Bryggene AS. Tvisten gjaldt om en advokat som hadde meklet mellom partene i en utenrettslig forliksprosess, kunne føres som vitne i en sak om tolkning av forliksavtalen. Lagmannsretten tillot vitneførsel, men begrenset forklaringen til hvorvidt avtalen samsvarte med det partene ble enige om under meklingen, i tråd med tvistelovens regler om meklers taushetsplikt.

Sakens bakgrunn

Hovedsaken gjaldt krav som sprang ut av en samspillskontrakt i forbindelse med et leilighetsprosjekt i Sandnes. Under innkjøpssamarbeidet kom totalentreprenøren og byggherren ikke til enighet om en fastpris/målsum for arbeidet som skulle utføres. Bakgrunnen for uenigheten var blant annet ulike tvistespørsmål og fordeling av pådratte kostnader i forbindelse med gjennomføringen av grave- og sprengningsarbeider. Blant tvistepunktene var et krav om dagmulkt fra den lokale båtforeningen i henhold til en avtale som byggherren hadde inngått i forkant av prosjektoppstarten. Dette dagmulktskravet ble fremmet av båtforeningen mot byggherren, som på sin side videreførte kravet til totalentreprenøren.

For å komme videre i forhandlingene om å finne en fastpris/målsum besluttet partene å engasjere en advokat som ekstern mekler. Det ble inngått en skriftlig meklingsavtale hvor det blant annet ble presisert:

"Mekler skal holde konfidensielt all informasjon mottatt i tilknytning til oppdraget og denne avtalen og som ikke allerede er alminnelig kjent."

Videre ble det også presisert:

"Partene kan ikke føre bevis om de forhandlinger, forklaringer eller utsagn som fremkommer under meklingsmøtet."

Tvisteloven kapittel 7 om utenrettslig mekling ble ikke spesifikt nevnt i avtalen.

I meklingen kom partene til enighet, blant annet om dagmulktskravet fra båtforeningen, og partene inngikk en forliksavtale.

I etterkant av meklingen ble det imidlertid avdekket at partene hadde ulik oppfatning av forliket knyttet til hvem som skulle betale påløpt dagmulkt til båtforeningen. Som en del av bevisførselen i saken ble advokaten/mekleren påberopt av totalentreprenøren som vitne i saken. Byggherren krevde imidlertid forklaringer avskåret under henvisning til at tvistelovens bevisforbud, i relasjon til både mekler-rollen og advokat-rollen, kom til anvendelse.

Lagmannsrettens vurderinger

Innledningsvis fremhevet lagmannsretten at formålet med bevisreglene er å fremme materielt riktige avgjørelser, og at partene derfor som hovedregel kan føre bevisene de ønsker. Videre ble det imidlertid presisert at dette utgangspunktet til en viss grad må vike for andre viktige hensyn som avgrenser denne retten til fri bevisførsel.

Når det gjaldt spørsmålet om bevisforbud, viste retten til partenes meklingsavtale, som inneholdt et punkt om at partene ikke kunne fremlegge bevis om "de forhandlinger, forklaringer eller utsagn som fremkommer under meklingsmøtet". Dette fremstod gjennomtenkt og akseptert av begge parter, med den hensikt at bevisførsel omkring innholdet i meklingen skulle avskjæres i en etterfølgende rettssak.

Lagmannsretten slo fast at ved utenrettslig mekling er en slik begrensning i bevisførselen kun mulig dersom partene avtaler at meklingen skal følge reglene i tvisteloven kapittel 7. Selv om det ikke var eksplisitt avtalt, kom lagmannsretten til at disse reglene gjaldt for meklingen. Retten viste til at meglingsprotokollen, som ble utarbeidet i etterkant av meklingen, sammen med meklingsavtalen og presiseringen om bevisforbud, innebar at partene var innforstått med – og enige om – at meklingen skulle foregå etter tvistelovens regler.

Etter dette måtte lagmannsretten ta stilling til omfanget av meklers forklaringsplikt etter tvisteloven § 8-6 (2). Det ble vist til at mekleren har en generell taushetsplikt som omfatter alt som foregikk under meklingen. Dette bevisforbudet er absolutt, med mindre forholdet mekler skal forklare seg om faller inn under unntaket om at en mekler likevel kan forklare seg om "en avtale er i samsvar med det partene var enige om under meklingen".

Det ble vist til tidligere rettspraksis hvor det er lagt til grunn at mekleren, som en del av forklaringen om at en avtale er i samsvar med det partene var enige om under meklingen, kan forklare seg om innholdet i tilbudet som førte til enigheten, hvordan det ble formidlet og hvordan det ble akseptert.

Omfattet av bevisforbudet var imidlertid hvordan mekleren oppfattet at rettsforliket skulle forstås, basert på partenes uttalelser eller intensjoner, slik disse fremkom under meklingen. Opplysninger som har preg av utfylling og fortolkning av forliket, basert på det som var foregått i forhandlingene, var rammet av meklers taushetsplikt. Mekleren kunne derfor ikke forklare seg om hva som var partenes «egentlige forståelse» av tilbudet som ble akseptert, men mekleren kunne forklare seg om innholdet i tilbudet som førte til enigheten. De nærmere diskusjonene under meklingen, og hva som ellers kom frem, falt også inn under bevisforbudet.

Lagmannsrettens konklusjon var derfor at mekleren kunne føres som vitne i medhold av tvisteloven § 8-6 (2). Retten la imidlertid begrensninger på bevisførselen, i tråd med det som er gjengitt ovenfor.

Med dette resultatet fant lagmannsretten ikke grunn til å ta særskilt stilling til bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, om at retten ikke kan ta imot bevis fra advokater om noe som er betrodd dem i deres stilling.

5. Risikoen for forbelastning ved grunnarbeider (LH-2024-159305).

Hålogaland lagmannsrett avsa 11. april 2025 dom i en sak mellom Fauske kommune og Roald Madsen AS, knyttet til en tredelt totalentreprisekontrakt vedrørende bygging av et "blålysbygg" i Fauske kommune. Roald Madsen skulle utføre grunnarbeidene til bygget som den ene delen av totalentreprisen. Bygget ble forsinket med ca. syv måneder i forhold til avtalt overtakelsesdato.
Sakens hovedspørsmål var hvem av partene som hadde ansvaret for forsinkelsen, inkludert hvem som hadde risikoen forsinkelsen knyttet til forbelastningen av tomten.

Lagmannsretten konkluderte med at totalentreprenøren hadde risikoen for forbelastningen, både når det gjaldt hvor tykk forbelastningen skulle være, og hvor lenge den skulle ligge. Dette fulgte i hovedsak av risikofordelingen mellom partene, siden totalentreprenøren hadde overtatt risikoen for byggherrens prosjektering. Det forelå heller ikke svikt ved kommunens medvirkning for andre forhold, som kunne gitt rett til vederlagsjustering eller fristforlengelse. Kommunen fikk derfor medhold i sitt dagmulktskrav.

Sakens bakgrunn

Kommunen utlyste 23. februar 2019 en konkurranse med forhandling for anskaffelse av teknisk driftsbygg og "blålysbygg" som skulle huse alle redningsetatene, samt opparbeidelse av utearealer. Prosjektet ble i utgangspunktet utlyst som én totalentreprise, men på grunn av mangel på tilbud ble prosjektet oppdelt i tre ulike totalentrepriser, med delkontrakt for utendørs grunnarbeid, delkontrakt bygg med fundamentering og delkontrakt teknisk anlegg. Roald Madsen hadde levert tilbud på delentreprisen som knyttet seg til delkontrakten for utendørs grunnarbeid.

På grunn av fare for setninger på tomten og bygninger, var det i et geoteknisk notat fra Rambøll i forkant av kontraktsigneringen anbefalt å forbelaste tomten. Forbelastningen ble forsinket, og lagmannsretten måtte derfor vurdere hvem av partene som hadde risikoen for forsinkelsen.

Lagmannsrettens vurderinger

Lagmannsretten tok utgangspunkt i funksjonsfordelingen mellom partene, og det rettslige utgangspunktet om at totalentreprenøren har ansvar for prosjektering og utførelse, mens byggherren har risikoen for egen medvirkning. Roald Madsen var etter kontrakten forpliktet til å levere en byggeklar tomt, internvei og rundkjøring. Lagmannsretten presiserte at:

"Å levere byggeklar tomt innebar etter kontrakten å levere en funksjonell tomt, hvor det å 'minimere setninger' var et funksjonskrav."

Innledningsvis fastslo lagmannsretten at det var ingenting ved byggherrens ytelser, herunder en noe forsinket rammetillatelse, som hadde hatt betydning for fremdriften i prosjektet. Lagmannsretten gikk deretter over til å vurdere hvem av partene som hadde ansvaret for at utleggingen av forbelastningen likevel ble forsinket. Partene syntes å være enige i at hovedårsaken til forsinkelsen var hvorvidt Rambølls geotekniske vurdering ville oppfylle kontraktens funksjonskrav. Når det gjaldt risikoen for Rambølls prosjektering uttalte lagmannsretten at

"Som det fremgår foran avviker partenes kontrakt fra NS 8407 i punktene 4.4.3 og 4.4.4, hvor det er avtalt at Madsen overtar risikoen for valg og løsninger og annen prosjektering som er utarbeidet av byggherren før kontraktsinngåelse. Det er presisert at dette innebærer at Madsen har risikoen som om de hadde prosjektert eller valg løsning selv.

Lagmannsretten er enig med kommunen at dette innebærer at Madsen har risikoen for valget av å legge Rambølls geotekniske vurdering fra 2018 til grunn for prosjektet."

Forutsetningen om seks måneders liggetid for forbelastningen var derfor Roald Madsens eget ansvar, selv om dette fulgte av Rambølls notat utarbeidet for kommunen forut for konkurranseinnbydelsen. I hvilken utstrekning Rambølls notat ville oppfylle kontraktens funksjonskrav var derfor Roald Madsens risiko.

Lagmannsretten mente at totalentreprenøren både kunne og burde ha sørget for ferdigstilt prosjektering av forbelastning senest i august/september 2020, og kunne eller burde derfor klart å ha utlagt forbelastningen i oktober 2020. At Madsen ikke hadde fått ferdigstilt prosjekteringen av forbelastningen, var noe Madsen hadde risikoen for selv. Dessuten var Roald Madsen selv ansvarlig for at deres prosjekterende, Sweco, hadde lagt til grunn en svært mektig forbelastning, noe som resulterte i deler av forsinkelsen. Totalentreprenøren hadde risikoen for prosjekteringen av forbelastningen, selv om det var vanskelig å forutse tiden og omfanget av forbelastningen på forhånd. Samlet var Roald Madsen etter lagmannsrettens oppfatning ansvarlig for hele den forsinkede oppstarten til totalentreprenøren for bygg på fem og en halv måneder.

Retten konkluderte med denne bakgrunn at kommunen fikk medhold i sitt dagmulktskrav, oppad begrenset til 10% av kontraktssummen.