I denne artikkelen ser vi på utvalgte praktiske problemstillinger som oppstår i strukturerte eiendomstransaksjoner. Artikkelen er særlig relevant for aktører som arbeider med eiendomstransaksjoner og garantiforsikring, og tar utgangspunkt i meglerstandardens versjon for salg av aksjeselskap med garantiforsikring fra mars 2020.
I eiendomstransaksjoner omtales garantiforsikring gjerne som et virkemiddel for å gi selger en renere exit og kjøper et alternativt kravsspor. Det er riktig, men utgjør bare en del av bildet. Når garantiforsikringen bygges inn i transaksjonsstrukturen, påvirker den også hvordan due diligence, opplysningsprosessen, kontraktsutformingen og oppfølgingen frem til overtakelse bør legges opp.
Meglerstandarden viser at garantiforsikringen sjelden bør vurderes isolert. Spørsmål om særskilte skadesløsholdelser, egenandel og eventuelle tilleggsdekninger oppstår nettopp der partene ser at det kan være et gap mellom den avtalte risikoallokeringen og det forsikringen faktisk dekker.
Garantiforsikring som del av transaksjonsstrukturen
Det er derfor lite treffende å beskrive garantiforsikring som et tillegg som kommer inn etter at de kommersielle hovedlinjene er trukket opp. I meglerstandarden er forsikringen en del av selve kontraktsarkitekturen: Kjøper skal tegne garantiforsikringen, og frem til overtakelse skal kjøper sørge for at den ikke endres eller opphører, jf. punkt 10.1 og 5.2. Samtidig bygger punkt 10.2 på at kjøper som utgangspunkt fraskriver seg retten til å gjøre garantikrav gjeldende mot selger, med de uttrykkelige unntakene i punkt 10.3. Tyngdepunktet i kravsbildet flyttes dermed, og det gjør det desto viktigere at kjøpsavtalen, forsikringspolisen og den praktiske gjennomføringen faktisk trekker i samme retning.
Dersom det tidlig er klart at transaksjonen skal gjennomføres med garantiforsikring, bør dette prege prosessen fra start. Det gjelder særlig hvordan due diligence innrettes, hvordan funn beskrives og avgrenses, og hvordan opplysningsmaterialet struktureres. Poenget er ikke at due diligence skal skrives for forsikringsselskapet, men at transaksjonen bør dokumenteres på en måte som både støtter investeringsbeslutningen og gir et klart grunnlag for forsikringsselskapets vurdering. Jo tidligere dette hensyntas, desto større er sjansen for en effektiv prosess og en mer forutsigbar risikooverføring.
Kunnskap, opplysninger og forsikringsselskapets vurdering
Et av de mest praktiske trekkene ved meglerstandarden er at skillet mellom kjent og ukjent risiko trekkes tidlig og ganske konkret. Etter punkt 8.2.1 kan kjøper ikke gjøre gjeldende som garantibrudd forhold som relevante personer i kjøpers transaksjonsteam faktisk kjente til ved signering, eller som rimelig klart og tydelig fremgikk av datarommet. Kunnskapsspørsmålet er dermed mer enn et bakgrunnstema. Det er med på å definere hvilke forhold som senere kan danne grunnlag for et krav, og hvilke forhold som må anses identifisert og håndtert før avtalen ble inngått.
Også selgers opplysningsansvar er knyttet til et definert kunnskapsbegrep. Etter punkt 7.1(a) skal nøkkelpersonene ha opplyst kjøper om de forhold ved selskapet og eiendommen som de kjenner til, og som kjøper har grunn til å regne med å få. Etter punkt 7.1(b) skal de opplysningene kjøper faktisk har mottatt fra selgers side før signering, være riktige så langt nøkkelpersonene kjenner til. Nøkkelpersonene omfatter ikke bare styret og eventuell daglig leder i selger eller selskapet, men også ansatte som har vært involvert i forberedelsen av avtalen, og kunnskapen omfatter både det nøkkelpersonene faktisk vet og det de ikke har rimelig grunn til å være uvitende om, jf. punktene 7.2 og 7.3.
Due diligence og opplysningsprosessen blir dermed ikke bare spørsmål om å samle og dele informasjon, men om å etablere den faktiske rammen for senere ansvar og dekning.
I en transaksjon med garantiforsikring får dette en ekstra dimensjon. Dersom prosessen fra start er lagt opp med forsikringsselskapets vurdering for øye, kan due diligence-rapportene, spørsmål-og-svar-sporene og opplysningsmaterialet tjene to formål samtidig: å støtte transaksjonsbeslutningen og å gi et tilstrekkelig klart grunnlag for underwriting (forsikringsselskapets vurdering), dekning og et eventuelt senere krav. Det er også på dette stadiet partene bør vurdere hvordan identifiserte forhold best håndteres. Dersom et konkret forhold ikke passer godt innenfor den ordinære garantiforsikringen, er det ofte mer hensiktsmessig å regulere det gjennom en særskilt skadesløsholdelse eller en tilleggsdekning enn å la det bli liggende i et uavklart mellomrom mellom kontrakt og forsikring.
Tiden frem til overtakelse og hull i dekningen
Perioden mellom signering og overtakelse er et annet punkt der forestillingen om ren risikooverføring møter realitetene. Meglerstandarden bygger riktignok på at kjøper skal holde garantiforsikringen i kraft frem til overtakelse, men punkt 10.3 viser samtidig at enkelte krav fortsatt kan rettes mot selger. Det gjelder blant annet forhold som oppstår etter signering og som kjøper blir kjent med før overtakelse. Sammenholdt med at garantiene som utgangspunkt gid både ved signering og ved overtakelse, og at merknadene (fotnote 41 til punkt 10.3) presiserer at garantiforsikringen normalt ikke dekker brudd på garantier som gis per overtakelse, viser dette at mellomfasen ikke er et nøytralt venterom, men en egen risikosone der tid, kunnskap og håndtering av nye forhold kan få direkte betydning for hvem som til slutt bærer tapet.
Det er også her det blir tydelig at ikke alt som ser ut som risikooverføring, er reell risikooverføring. Standardens merknader peker uttrykkelig på at reguleringen kan få betydning dersom forsikringen ikke dekker bestemte tapstyper, for eksempel byggtekniske mangler. Merknadene presiserer også at garantiforsikringen normalt ikke dekker brudd på garantier som gis per overtakelse. Nettopp derfor kan det være behov for å tenke i flere lag. Særskilte skadesløsholdelser, tilleggsforsikring og løsninger for egenandel eller retention er ikke et brudd med modellen, men en måte å gjøre risikoallokeringen mer presis på der den ordinære dekningen ikke gir et fullgodt svar.
Dette er også et argument for å være varsom med å beskrive garantiforsikring som en fullstendig mekanisme for å gi selger en "clean exit". I mange transaksjoner er det mer presist å si at forsikringen flytter en stor del av risikoen, men samtidig skjerper behovet for å identifisere og håndtere restforholdene presist.
Fra garantibrudd til forsikringskrav
Den kanskje viktigste praktiske erkjennelsen er likevel at et mulig garantibrudd ikke uten videre blir til et dekningsmessig krav. Når det oppstår informasjon som kan indikere et brudd, må kjøper og rådgiverne raskt ta stilling til hvilke plikter som utløses etter både kjøpsavtalen og forsikringspolisen. Meglerstandarden opererer med egne reklamasjonsregler for garantibrudd i punkt 8.3.2. For andre garantibrudd enn de særskilt angitte i punktets bokstav (a), må kjøper som utgangspunkt reklamere senest 24 måneder etter overtakelse, og dessuten senest én måned etter selv å ha oppdaget garantibruddet. Den sistnevnte fristen er likevel ikke utformet som et absolutt bortfall av krav: Forsømmes den, taper kjøper bare kravet mot selger i den utstrekning forsinkelsen har økt kjøpers tap eller medført at selger eller selskapet har mistet retten til å kreve erstatning fra tredjemann, herunder et forsikringsselskap, jf. bokstav (b). Derfor kan samspillet mellom reklamasjon etter kjøpsavtalen og varsling etter forsikringspolisen bli praktisk viktig. Garantiforsikringspoliser inneholder gjerne egne tidsfrister og varslingskrav, og det kan derfor være nødvendig å varsle forsikringsselskapet selv om det på det aktuelle tidspunktet er usikkert om tapet overstiger egenandelen.
En effektiv håndtering av forsikringskrav forutsetter dessuten et godt faktisk grunnlag. Forsikringsgiver vil normalt kreve at kravet beskrives med en viss detaljgrad, og den forsikrede bærer selv bevisbyrden. Det gjør dokumentbevaring, sporbarhet og kvaliteten på transaksjonsmaterialet sentralt. Due diligence-rapporter, opplysningsmateriale, spørsmål-og-svar-spor, korrespondanse og annet underlag kan få stor betydning når man senere skal vise både at garantien var uriktig, at forholdet ikke var kjent på en måte som avskjærer krav, og at det faktisk foreligger et økonomisk tap.
Selv der ansvarsgrunnlaget synes relativt klart, oppstår det ofte en ny diskusjon om tapsutmålingen. I praksis er det gjerne først i skjæringspunktet mellom kontrakt, forsikringspolise, bevis og tapsanalyse at det viser seg hvor reell risikooverføringen faktisk var. Garantiforsikring er derfor ikke bare et spørsmål om å ha en forsikring, men om å være posisjonert for dekning dersom et krav først oppstår.
Det er derfor mer presist å si at garantiforsikring ikke nødvendigvis gjør eiendomstransaksjonen enklere, men mer strukturavhengig. Den fungerer best når den tenkes sammen med garantikatalogen, due diligence, opplysningsprosessen, eventuelle skadesløsholdelser, egenandelsstrukturen og den senere håndteringen av et forsikringskrav. Etter vår erfaring er de beste prosessene de der disse spørsmålene ikke behandles som separate spor, men som deler av én samlet risikoallokering. Først da går garantiforsikring fra å være et salgsargument i transaksjonen til å bli et reelt og forutsigbart kravsspor dersom noe senere går galt.
Artikkelen reiser flere spørsmål enn det er rom for å gå inn i her. Det gjelder blant annet hvordan identifiserte forhold bør fordeles mellom ordinær garantiforsikring og særskilt skadesløsholdelse, hvordan opplysningsprosessen bør innrettes for å støtte både transaksjonsbeslutningen og forsikringsselskapets vurdering, og hvordan krav bør varsles, dokumenteres og tapsberegnes når det oppstår tvil om et mulig garantibrudd. Dette er problemstillinger som fortjener egne artikler.

