Den selvstendige opplysningsplikten etter forsikringsavtaleloven § 4-1 – et krav om grov uaktsomhet?

Et spørsmål som stadig dukker opp i forsikringssaker, er når forsikringstaker har plikt til å opplyse om forhold forsikringsselskapet ikke har spurt om. I denne artikkelen analyserer Runar Kristing rekkevidden av den selvstendige opplysningsplikten etter forsikringsavtaleloven § 4-1, og hvilke konsekvenser dette har for aktører som arbeider med forsikringsrett og skadeoppgjør.

Lesetid: 10 min

Innledning og problemstilling

Forsikringsavtaleloven (FAL) § 4-1 regulerer forsikringstakers plikt til å gi opplysninger om risikoen i forbindelse med inngåelse eller fornyelse av en forsikringsavtale. Bestemmelsen inneholder to adskilte pliktgrunnlag: Den alminnelige (passive) opplysningsplikten, som utløses av forsikringsforetakets spørsmål, og den selvstendige (aktive) opplysningsplikten, som påhviler forsikringstaker uavhengig av om selskapet har spurt.

Sanksjonsregimet ved brudd på opplysningsplikten finnes i FAL § 4-2. Etter denne bestemmelsen kan selskapets ansvar settes ned eller falle bort dersom forsømmelsen er "mer enn lite å legge forsikringstakeren til last", og selskapet er helt uten ansvar ved svikaktig forsømmelse. Skyldskalaen i § 4-2 spenner dermed fra en nedre terskel ved simpel klanderverdighet til en øvre ved svik.

Spørsmålet denne artikkelen søker å belyse, er om den selvstendige opplysningsplikten i § 4-1 tredje punktum reelt sett oppstiller en høyere skyldterskel enn hva § 4-2 isolert sett krever.

Problemstillingen kan formuleres slik: Krever den selvstendige opplysningsplikten at forsikringstaker har opptrådt grovt uaktsomt ("må forstå") for at selskapet overhodet skal kunne reagere, slik at skyldkravet i § 4-2 ("mer enn lite å legge til last") i praksis absorberes av inngangsvilkåret i § 4-1?

Lovens systematikk – to pliktgrunnlag med ulike inngangsvilkår

Den passive opplysningsplikten

FAL § 4-1 første ledd, første og annet punktum, lyder:

"I forbindelse med inngåelsen eller fornyelse av en forsikringsavtale kan forsikringsforetaket be om opplysninger om forhold som kan ha betydning for dets vurdering av risikoen. Forsikringstakeren skal gi riktige og fullstendige svar på foretakets spørsmål."

Denne plikten er betinget av selskapets aktivitet. Selskapet må formulere spørsmål, og forsikringstakers plikt er begrenset til å besvare dem korrekt. Plikten inntrer uavhengig av forsikringstakers subjektive kunnskap om opplysningens betydning for risikovurderingen. Det er selskapets ansvar å utforme spørreskjemaer som dekker de relevante risikoforholdene. Når forsikringstaker besvarer et spørsmål feilaktig eller ufullstendig, foreligger det en forsømmelse. Skyldvurderingen foretas deretter etter § 4-2, der terskelen er "mer enn lite å legge til last".

Den selvstendige opplysningsplikten

FAL § 4-1 første ledd, tredje punktum, lyder:

"Forsikringstakeren skal også av eget tiltak gi opplysninger om særlige forhold som han eller hun må forstå er av vesentlig betydning for foretakets vurdering av risikoen."

Denne plikten inneholder tre kumulative vilkår: Det må dreie seg om "særlige forhold", forholdene må være av "vesentlig betydning" for risikovurderingen, og forsikringstakeren må "forstå" dette. Det er det sistnevnte vilkåret, uttrykt gjennom formuleringen "må forstå", som er gjenstand for denne artikkelens analyse.

Sanksjonsbestemmelsen i § 4-2

FAL § 4-2 annet ledd oppstiller følgende vilkår for nedsettelse eller bortfall av selskapets ansvar ved forsømmelse av opplysningsplikten som ikke er svikaktig:

"Har forsikringstakeren ellers forsømt sin opplysningsplikt, og det ikke bare er lite å legge ham eller henne til last, kan forsikringsforetakets ansvar overfor forsikringstakeren settes ned eller falle bort."

Skyldkravet "ikke bare lite å legge til last" innebærer at alminnelig, unnskyldelig uaktsomhet ikke gir grunnlag for reaksjon, mens klanderverdighet utover dette gjør det. Terskelen er lavere enn grov uaktsomhet, men høyere enn enhver form for uaktsomhet.

Tolkningen av "må forstå" – et krav om grov uaktsomhet

Ordlyden

Ordlyden "må forstå" er et normativt begrep som i norsk rettsterminologi tradisjonelt markerer en høyere terskel enn "burde forstå". Mens "burde forstå" signaliserer simpel uaktsomhet (at vedkommende hadde en oppfordring til å forstå), innebærer "må forstå" at det fremstår som svært klanderverdig eller uforståelig at vedkommende ikke innså forholdet. Denne grensedragningen er godt forankret i norsk obligasjons- og forsikringsrett.

Forarbeidene

Etter Ot.prp. nr. 49 (1988-89) s. 62-63 skal det mye til for at den selvstendige opplysningsplikten kommer til anvendelse. Lovgiver forutsatte en snever unntaksregel, der det må dreie seg om et så spesielt forhold at forsikringsforetakene normalt ikke spør om det, og forsikringstaker må klart innse at opplysning av forholdet er vesentlig for selskapets risikovurdering.

Forarbeidene underbygger således at lovgiver bevisst valgte formuleringen "må forstå" for å markere at det kreves mer enn alminnelig uaktsomhet. Forsikringstakeren skal ikke straffes for å ha unnlatt å tenke seg om, men kun der vedkommende har opptrådt kvalifisert klanderverdig ved å tie om noe som det fremstår som uforståelig at man ikke innser er vesentlig.

Juridisk teori

I "Forsikringsavtaleloven med kommentarer" av Brynildsen, Lid og Nygård (Gyldendal, 4. utg. 2024) fremholdes det på s. 165 at den selvstendige opplysningsplikten krever at forsikringstakeren "må forstå" opplysningens vesentlighet, og at dette "er altså ikke et krav om positiv kunnskap, men om grov uaktsomhet for at foretaket skal kunne reagere". Forfatterne konkretiserer dette med eksempler: Dersom forsikringstakeren er kjent med at en kjeller regelmessig oversvømmes ved springflo, eller at huset har klare setningsskader, vil dette falle inn under den selvstendige opplysningsplikten." Derimot vil tidligere skader, dersom forsikringsforetaket ikke spør om dette, ikke utgjøre et "særlig forhold" som forsikringstaker av eget tiltak plikter å opplyse om.

HR-2024-989-A – Høyesteretts avklaring av "må forstå"

Høyesteretts dom av 31. mai 2024 (HR-2024-989-A) gir viktig veiledning for forståelsen av "må forstå"-vilkåret, selv om saken gjaldt FAL § 8-1 fjerde ledd (opplysningsplikt ved skadeoppgjør) og ikke § 4-1 direkte. Dommen er likevel relevant fordi begge bestemmelsene benytter det identiske uttrykket "må forstå", og Høyesterett drøfter uttrykkets generelle innhold i forsikringsavtalerettslig sammenheng.

Høyesterett slår fast følgende sentrale premiss i avsnitt 39:

"Det sikrede 'må forstå', er at de bevisst uriktige eller ufullstendige opplysningene sannsynligvis vil føre til en for høy utbetaling dersom de legges til grunn for erstatningsoppgjøret. Kravet er oppfylt når en mulig uvitenhet fremstår som uforståelig ut fra en objektiv bedømmelse av de relevante konkrete omstendighetene."

Høyesterett presiserer videre at "må forstå"-vilkåret utgjør et "rettslig spørsmål" og "ikke et tradisjonelt aktsomhets- eller rent bevisspørsmål". Retten avviser dermed uttrykkelig at vurderingen skal gjennomføres som en bred aktsomhetsvurdering. Istedenfor oppstilles en objektiv terskel: Uvitenheten må fremstå som "uforståelig". Denne formuleringen korresponderer med det som i alminnelig erstatningsrettslig terminologi betegnes som grov uaktsomhet – et markert avvik fra forsvarlig opptreden som det er grunnlag for sterk bebreidelse av.

Hålogaland lagmannsrett, 14. mars 2024

En dom fra Hålogaland lagmannsrett av 14. mars 2024 (LH-2023-147950) illustrerer den strenge tilnærmingen til den selvstendige opplysningsplikten direkte etter § 4-1. Saken gjaldt et selskap som hadde tegnet skadeforsikring i Gjensidige, og hvor Gjensidige påberopte seg brudd på den aktive opplysningsplikten knyttet til et personlig forhold hos forsikringstakeren.

Lagmannsretten legger til grunn at ordlyden "vurdering av risiko", knytter den aktive opplysningsplikten særlig til "vurdering av om et forsikringstilfelle skal inntreffe eller ikke", og at plikten normalt omfatter informasjon om det konkrete objektet som skal forsikres. Retten uttalte videre at dersom forsikringstakeren var uønsket av andre grunner enn risikoen for skade på forsikringsobjektet, kreves det "sterke holdepunkter for at forsikringstakeren skal forstå at dette er opplysninger som kreves av ham".

Lagmannsretten konkluderte med at opplysningsplikten ikke var brutt, og frifant forsikringstakeren. Avgjørelsen illustrerer at domstolene krever kvalifisert kunnskap hos forsikringstaker, og at det ikke er tilstrekkelig at vedkommende "burde" ha forstått at forholdet var relevant. Det kreves "sterke holdepunkter" – et uttrykk som harmonerer med den grove uaktsomhetsnormen.

Konsekvensen: to ulike terskler for selskapets reaksjonsrett

Det tosporede regimet

Analysen av rettskildene viser at vi reelt sett står overfor to ulike terskler for selskapets rett til å reagere ved brudd på opplysningsplikten:

Ved den passive opplysningsplikten er skyldkravet alene regulert av § 4-2: Selskapet kan reagere der forsømmelsen er "mer enn lite å legge til last". Denne terskelen ligger i det nedre sjiktet av klanderverdighet. Forsikringstaker har svart på et konkret spørsmål, og svaret er feilaktig eller ufullstendig. Selskapet har utpekt risikofaktoren som relevant gjennom spørsmålet, slik at det ikke kreves noen selvstendig innsikt fra forsikringstaker om opplysningens vesentlighet. Det er tilstrekkelig at vedkommende er noe å bebreide for det feilaktige svaret.

Ved den selvstendige opplysningsplikten bestemmes terskelen derimot av inngangsvilkåret i § 4-1 tredje punktum: Forsikringstaker "må forstå" at opplysningen er av vesentlig betydning. Dersom forsikringstaker ikke oppfyller dette vilkåret, foreligger det ingen forsømmelse overhodet, og § 4-2 kommer ikke til anvendelse. Først der uvitenheten fremstår som "uforståelig" – altså grov uaktsomhet – foreligger det et brudd som selskapet kan sanksjonere. Og er inngangsvilkåret først oppfylt, er skyldkravet i § 4-2 ("mer enn lite å legge til last") allerede oppfylt med god margin.

Systematisk begrunnelse

Denne tosporede løsningen er innebygd og følger av lovens egen konstruksjon. Lovgiver har bevisst plassert skyldkravet i selve pliktgrunnlaget for den selvstendige opplysningsplikten, ikke i sanksjonsbestemmelsen. Begrunnelsen er at den selvstendige opplysningsplikten representerer en unntaksregel som kun skal fange opp tilfeller der forsikringstakers passivitet fremstår som grovt illojal. Hovedregelen er at det er selskapets ansvar å avdekke relevante risikoforhold gjennom spørreskjemaene.

Dette underbygges av Ot.prp. nr. 49 (1988-89) s. 62-63, der lovgiver uttrykkelig forutsetter at dette er en snever unntaksregel, av teori som understreker at det skal "mye til", og av rettspraksis som konsekvent slår fast at "typiske" risikoforhold er noe selskapet selv må spørre om.

Praksis fra finansklagenemnda og rettspraksis

Selskapets spørreplikt som hovedregel

Oslo tingretts dom av 24. juni 2002 (TOSLO-2001-11262) fastslo at forsikringstaker ikke har en selvstendig opplysningsplikt om tidligere skader. Retten la til grunn at dette er forhold som forsikringsforetaket selv må spørre om. Denne linjen er fulgt opp i nemndspraksis, blant annet i FKN-2010-235 (dissens 3-2), FinKN-2016-261 og FinKN-2017-526.

Felles for disse avgjørelsene er at selskapene forsøkte å påberope seg den selvstendige opplysningsplikten for å reagere mot forsikringstakers passivitet om forhold selskapet selv ikke hadde spurt om. Nemnda avviste dette og la til grunn at den selvstendige plikten ikke omfatter opplysninger som naturlig hører inn under selskapets eget spørreskjema.

Forholdet mellom "mer enn lite å legge til last" og "må forstå" i praksis

I de nevnte avgjørelsene fra Finansklagenemnda og tingretten ser man at vurderingen av om forsikringstaker er "mer enn lite å legge til last" etter § 4-2 i realiteten aldri blir nådd i saker om den selvstendige opplysningsplikten der inngangsvilkåret i § 4-1 ikke er oppfylt. Nemnda og domstolene stopper opp ved spørsmålet om forsikringstaker "må forstå" at opplysningen var vesentlig. Finner man at dette vilkåret ikke er oppfylt, konstaterer man at det ikke foreligger noen forsømmelse, og skyldvurderingen etter § 4-2 aktualiseres ikke.

Omvendt: I de tilfellene der den selvstendige opplysningsplikten anses brutt – typisk ved atypiske og åpenbare risikoforhold som regelmessige oversvømmelser eller synlige setningsskader – er forsikringstakers passivitet så kvalifisert klanderverdig at skyldkravet i § 4-2 uansett er oppfylt. Grov uaktsomhet overstiger "mer enn lite å legge til last" med klar margin.

HR-2024-989-A som bekreftelse av den generelle normen

Selv om HR-2024-989-A gjaldt § 8-1 (opplysningsplikt ved skadeoppgjør), bekrefter dommen at "må forstå" i forsikringsavtalelovens system ikke er en aktsomhetsvurdering i tradisjonell forstand, men et rettslig spørsmål om uvitenheten objektivt sett fremstår som "uforståelig". Denne avklaringen styrker argumentet for at "må forstå" i § 4-1 tredje punktum krever et tilsvarende kvalifisert avvik fra normal forståelse – altså grov uaktsomhet.

Konklusjon

Analysen av ordlyd, forarbeider, juridisk teori og rettspraksis viser at tesen om to ulike skyldterskler er godt forankret i gjeldende rett.

Ved den passive opplysningsplikten er terskelen for selskapets reaksjonsrett bestemt av § 4-2 alene: Det er tilstrekkelig at forsømmelsen er "mer enn lite å legge til last". Ved den selvstendige opplysningsplikten flyttes den reelle terskelen til inngangsvilkåret i § 4-1 tredje punktum: Forsikringstaker "må forstå" at opplysningen er vesentlig. Dette innebærer et krav om grov uaktsomhet – en uvitenhet som fremstår som "uforståelig" ut fra en objektiv bedømmelse – før selskapet overhodet kan konstatere at opplysningsplikten er forsømt.

Resultatet er at forsikringsavtalelovens system gir forsikringstakeren et kvalifisert vern mot at selskapet påberoper seg den selvstendige opplysningsplikten som et substitutt for mangelfulle spørreskjemaer. Den selvstendige opplysningsplikten er og forblir en snever sikkerhetsventil, forbeholdt tilfeller der forsikringstakers passivitet representerer et grovt lojalitetsbrudd som det objektivt sett fremstår som uforståelig at vedkommende ikke innså.