Betydningen av formålet ved tolkning av en forsikringsavtale

Spørsmålet om hvorvidt formålsrettet avtaletolkning kan ha gjennomslagskraft mot en klar ordlyd i forsikringsavtaler er en velkjent problemstilling innen forsikringsretten. Det har imidlertid vokst frem en oppfatning om at formålet med avtalen ikke har relevans som et selvstendig tolkningsmoment når ordlyden er klar. En slik forståelse er ikke riktig.

Selv om mange forsikringsavtaler bygger på ensidig fastsatte og til en viss grad standardiserte beskrivelser av forsikringens dekningsomfang, så innebærer ikke det nødvendigvis at ordlyden gir et klart uttrykk for partenes vilje og mening med avtalen.

Ordlyden i forsikringsavtaler er ofte preget av standardformuleringer som er "klippet og limt" fra historiske avtaler. En slik vilkårlighet gjør at ordlyden i mindre grad representere forsikringsforetakets konkrete risikovurdering og intensjon utover det som noe romslig og tradisjonelt er lagt til grunn for det aktuelle forsikringsproduktet.

Dette er en rettsdogmatisk og praktisk problemstilling som representerer et paradoks i norsk forsikringsrett. Det primære formålet med avtaletolkning er å finne partsviljen. Derfor representerer det et paradoks, at det på forsikringsrettens område, hvor partsviljen er særlig lite fremtredende i ordlyden, oppstilles en høy terskel for å vektlegge supplerende tolkningsfaktorer på tvers av en klar ordlyd.

En ordlydslojal tolkning av kommersielle kontrakter er ansett å tilføre forutberegnelighet innenfor kontraktsforholdet, og tredjeparter. Selv om det riktignok er bred enighet om at det som utgangspunkt skal mye til for å vektlegge tolkningsalternativer som går på tvers av en klar ordlyd, er det likevel viktig å erkjenne at en rettsanvender ikke helt kan se bort fra formålsbetraktninger, heller ikke på forsikringsrettens område.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvilken rolle formålet kan ha ved tolkningen av forsikringsavtaler.

Forsikringsavtalens praktiske kontekst

De alminnelige reglene i norsk rett om tolkning og utfylling av avtaler, gjelder også for tolkning av forsikringsavtaler. Det sentrale poenget er å avdekke meningsinnholdet partene la til grunn på avtaletidspunktet, jf. Rt. 1993 s. 564 (s. 569). Forsikringsvilkår, skal som i avtaler ellers, tolkes i lys av en avtalens kontekst.

Forsikring er et verktøy for å håndtere og overføre risiko fra forsikringstaker til forsikringsforetaket. I praksis starter prosessen med at forsikringstaker identifiserer og vurderer hvilke risikoer det er hensiktsmessig å forsikre bort. Dette skjer ofte i dialog med forsikringsmegler eller direkte med forsikringsforetaket. Resultatet er et uttrykk for forsikringstakers forsikringsbehov, som videre presenteres for en eller flere tilbydere.

Forsikringsforetaket vurderer dette behovet opp mot sin egen risikoappetitt og gir et tilbud basert på hvilken risiko det er villig til å påta seg. Tilbudet gis normalt i form av et standardisert produkt, men med mulighet for tilpasninger. Når forsikringstaker aksepterer tilbudet, oppstår et kontraktsforhold. I dette ligger en forventning om at avtalen faktisk svarer til det behovet som ble uttrykt, og den dekningen som ble tilbudt. Dette kontraktsforløpet – med tilhørende informasjonsplikt og opplysningsplikt – utgjør bakteppet for en riktig forståelse av forsikringsavtalens funksjon og dens formål.

I motsetning til enklere "tilbud og aksept"-prosesser som ved genuskjøp, består anskaffelse av forsikring ofte av flere steg. Særlig for næringsdrivende kan prosessen være omfattende og preget av detaljerte vurderinger. Hvert steg innebærer en overføring av informasjon og kunnskap. Det er avgjørende at partene er oppmerksomme på innholdet i denne dialogen, slik at deres forventninger til avtalen er sammenfallende.

Forsikringstakers opplysningsplikt og forsikringsforetakets informasjonsplikt, er sentrale elementer i avtaleprosessen, og uttrykk for lojalitet og vern av partenes interesser. Selv om forsikringsforetakets tilbud om dekning kan være gjenstand for forhandlinger, så vil det i vesentlig grad være forsikringsforetakets vilje som kommer til uttrykk i avtalens endelige ordlyd. Forsikringstagers aksept må derfor i utgangspunktet anses som begrunnelse for en omforent ordlyd, felles forutsetninger, forståelse og formål, gitt oppfyllelse av partenes nevnte plikter ved avtaleinngåelsen.

Alminnelige avtalerettslige tolkningsprinsipper

1. Partenes felles forståelse utgjør det primære formålet ved tolkningen

I norsk rett skal kommersielle avtaler tolkes med utgangspunkt i "det objektive tolkningsprinsipp". Forenklet innebærer det at avtalen skal tolkes objektivt, med vekt på avtalens ordlyd og hvordan denne naturlig forstås i lys av avtalens kontekst. Dette gjelder også for forsikringsavtaler, jf. Rt-1997-1807 (Cigna), HR-2014-379 (Danica), og Rt-2013-1228 (MS Vass).

Prinsippet om objektiv avtaletolkning må imidlertid modifiseres i lys av at avtaletolkningens primære formål er å avdekke partenes felles intensjon. Om dette uttaler Woxholth:

"Prinsippet om objektiv tolkning må underkastes modifikasjon hvis partene på avtaleinngåelsestidspunktet har hatt en felles oppfatning av kontraktens forståelse, og dette kan påvises, I tilfelle blir denne felles oppfatningen («meeting of minds») alltid avgjørende – uten hensyn til ordlyden, jf. Rt 2002 s 1155 (Hansa Borg) (s 1159)." (Woxholth, Avtalerett, 2024).

Etter dette så vil en felles forståelse og intensjon kunne føre til et annet tolkningsresultat enn det som fremgår av en klar ordlyd. Dersom partene på tvistepunktet ikke er omforente om at det forelå et felles formål ved avtaleinngåelsen, blir problemstillingen i realiteten et bevisspørsmål. I kommersielle kontrakter, kreves det "nokså klare holdepunkter" for å påvise en felles intensjon som fraviker fra ordlyden, jf. Rt. 2011 s. 1553 avs. 48. En parts selvstendige og subjektive forutsetninger har begrenset betydning, jf. HR-2024-2040 (avs. 49).

At subjektive forutsetninger har begrenset betydning, er imidlertid ikke ensbetydende med at formålsbetraktninger skal avfeies som tolkningsbidrag på selvstendig grunnlag. Videre, er ikke alle formålsbetraktninger subjektive i sin natur. Formål bak enkelte forsikringsvilkår, er for eksempel ikke subjektivt, men vektlegges som ledd i den objektive tolkningsprosessen. I Høyesterettsavgjørelsen som er gjengitt overfor, gikk retten nettopp over til å vurdere formålet bak det konkrete forsikringsvilkåret, etter først å ha konstatert at partenes subjektive oppfatninger er av begrenset betydning (avs. 54).

2. Det objektive tolkningsprinsippet

Når en felles intensjon ikke lar seg påvise, er rettsanvender hensett til det alminnelige objektive tolkningsprinsippet. I norsk rett innebærer dette at man tar utgangspunkt i en alminnelig språklig forståelse av ordlyden.

Høyesterett har fremhevet at det objektive tolkningsprinsipp særlig gjør seg gjeldende ved tolkningen av kommersielle, standardiserte kontrakter hvor ordlyden ikke har blitt til som følge av individuelle forhandlinger mellom partene, jf. Rt-2010-1345 avs. 59, Rt-2011-1553 avs. 48. Også ved tolkninger av slike kontrakter vil likevel partenes felles intensjon være avgjørende dersom dette kan påvises. Om dette uttalte Høyesterett det følgende i Rt-2011-1553 avs. 48 (tolkning av garanti):

"Dersom det er klart at partene hadde en felles forståelse av teksten i et avtaledokument, kan den vanligvis legges til grunn uten at det er nødvendig å gå inn på tolkningen av ordlyden. Men det må – særlig i forretningsforhold mellom profesjonelle parter – kreves nokså klare holdepunkter for at partene har en omforent forståelse som avviker fra ordlyden."

Som nevnt, er det objektive tolkningsprinsipp først relevant når partenes felles intensjon ikke lar seg påvise. Formålsbetraktninger vil likevel være relevante, også innenfor rammen av det objektive tolkningsprinsipp.

Formålet med den objektive tolkningen er å identifisere det tolkningsalternativet som partene med rimelighet kunne bygge på, basert på en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Dette beror på en konkret, normativ vurdering som må besvares ut fra en gitt kontekst (Woxholth, Avtalerett, 2024). På forsikringsområdet vil denne konteksten i de fleste tilfeller være forsikringstakers kommuniserte dekningsbehov.

At det kreves nokså klare holdepunkter for å legge til grunn et tolkningsresultat på tvers av en klar ordlyd, er ikke ensbetydende med at formålsbetraktninger ikke har relevans. Ordlyden er et naturlig utgangspunkt, men ikke nødvendigvis bestemmende. Woxholth bygger på et tilsvarende standpunkt i sin fremstilling:

"Det forholdet at man som hovedregel anvender det objektive tolkningsprinsippet, betyr ikke at man er henvist til en ren ordlydfortolkning, bare at den ene partens subjektive oppfatning av avtalen på avtaletidspunktet ikke kan tillegges noen særskilt betydning. Bestemmelsens ordlyd må blant annet forstås med referanse til de formålene den skal ivareta, kontraktens systematiske oppbygging, reelle hensyn og andre tolkningsmomenter. Det er ikke noe «subjektivt» i dette. (Woxholth, Avtalerett i et nøtteskall, 2024)"

Dette standpunktet er også lagt til grunn i rettspraksis. Se eksempelvis rettens uttalelser fra HR-2016-1447-A avs. 38, hvor retten med henvisninger til Rt-2010-961 avs. 44 uttaler at:

"… Det at bestemmelsene må tolkes objektivt, innebærer imidlertid ikke at de utelukkende skal tolkes ut fra hva en naturlig språklig forståelse av bestemmelsene tilsier. Bestemmelsenes ordlyd må blant annet leses i lys av de formål de skal ivareta, og andre reelle hensyn."

Det er videre klart at prinsippet også gjør seg gjeldende på forsikringsrettens område. Som eksempel vises det til rettens uttalelser i HR-2020-1262-A avs. 28, heretter hitsatt:

"Forsikringsavtaler må tolkes objektivt og ut fra en naturlig språklig forståelse, jf. Rt-1997-1807 på side 1813, Cigna-dommen. Også forsikringsavtaler i forbrukerforhold må tolkes slik, jf. Rt-2014-379 avsnitt 16. Det fremgår av Cigna-dommen at forsikringens formål kan trekkes inn ved tolkningen. Og dersom det er tvil om forståelsen av forsikringsvilkårene, 'må uklarheten normalt gå ut over selskapet' – den såkalte uklarhetsregelen."

Hovedregelen er fremdeles at en skal velge det tolkningsresultat som ordlyden anviser. Det innebærer at parten som legger til grunn et motstridende tolkningsalternativ fra en klar ordlyd, vil ha bevisbyrden for at dette var partenes felles intensjon på avtaletidspunktet.

3. Individuelt forhandlede vs. standardiserte avtalevilkår

Det sentrale spørsmålet ved anvendelsen av det objektive tolkningsprinsippet, er hvilket meningsinnhold partene hadde rimelig grunn til å legge til grunn. Siden partenes forutsetninger i kontraktsforhandlingene, vil spille inn på måten partene tolker et utsagn, vil den objektive tolkningen av individuelt forhandlede vilkår, klart nok innebære formålsbetraktninger. På denne måten glir den objektive tolkningen og tolkningen av partenes felles intensjoner over i hverandre.

Situasjonen blir noe annerledes ved tolkning av standardiserte avtaler som ikke har blitt forhandlet frem individuelt. I slike tilfeller vil formålsbetraktninger vanskeligere la seg påvise, og hensynet til tredjeparts forutberegnelighet tilsier å vektlegge ordlyden med høy grad av objektivitet. Selv om formålsbetraktninger ved tolkning av standardkontrakter vil være mindre tilgjengelige, kan de imidlertid ikke avfeies helt. I HR-2010-1427-A som gjaldt tolkningen av en standardavtale innenfor entrepriseretten uttalte Høyesterett det følgende (avs. 44):

"Det foreligger ingen holdepunkter for at partene har hatt noen felles forståelse av disse bestemmelsene. Spørsmålet om hvordan kontraktsforholdet mellom partene skal forstås, må avgjøres ut fra en objektiv fortolkning av bestemmelsene. Det at bestemmelsene må tolkes objektivt, innebærer imidlertid ikke at de utelukkende skal tolkes ut fra hva en naturlig språklig forståelse av bestemmelsene tilsier. Bestemmelsenes ordlyd må blant annet leses i lys av hva de formål de skal ivareta, og andre reelle hensyn." Rettens uttalte utgangspunkt beveger seg langt fra en antatt presumsjon i forsikringsretten, om at det i rettspraksis kun er sett hen til formålsbetraktninger dersom partene er omforente om hva dette har vært. Ved tolkningen av standardiserte avtaler innenfor sjøforsikring, sikres forutberegnelighet ved at meningsinnholdet i standardformuleringer som benyttes, er kjente innenfor den konkrete bransjen. Det gjelder ikke i tilsvarende grad for de fleste forsikringsvilkår.

Utfordringen ved forsikringsvilkårene

Forsikringsavtalene befinner seg i en slags mellomstilling mellom de rent standardiserte kontraktene og de individuelt fremforhandlede. Forsikringsforetaket presenterer sine betingelser for ansvar ved å avgi sitt tilbud om dekning. Dette kan forhandles, men i stor grad er det forsikringsforetakets vilje som preger både ordlyden og formålet med avtalen.

Forsikringsvilkårene er ofte er resultatet av tiår med gjenbruk, kopiering og marginale justeringer. Det finnes som regel ingen forarbeider, forfatterne er ukjente, og variasjoner i ordlyd kan skyldes tidligere enkeltsaker snarere enn et uttrykk for en klar og gjennomtenkt vilje. Å tillegge slike tekster en enerådende betydning uten hensyn til formål eller kontraktsforløp kan derfor føre til resultater som avviker fra den felles forståelsen partene faktisk hadde.

Samtidig er det i rettspraksis antydet at den språklige forståelsen av ordlyden vil ha særlig gjennomslagskraft i avtaler som ikke er individuelt fremforhandlet, jf. nevnte Rt-2010-1345 avs. 59 og Rt-2011-1553 avs. 48.

Dermed oppstår det et paradoks. Det at vilkårets ordlyd ikke er individuelt fremforhandlet av partene, og dermed i liten grad gir uttrykk for partsautonomien, leder samtidig til, at det skal mer til for å vektlegge en tolkningsfaktor som kanskje har bedre forankring i partenes vilje.

Ordlyden gis dermed en status som objektivt tilgjengelig og forutsigbar, selv om den i realiteten ofte er svakt forankret i en konkret vilje fra forsikringsforetakets side – og i enda mindre grad fra forsikringstakers. Dette svekker forutsetningen om at forsikringsvilkårene reflekterer partenes felles forståelse.

Når ordlyden hverken gir uttrykk for partsviljen, eller etablerte og anerkjente standarder, kan ikke ordlyden anses som forutberegnelig. I en slik kontekst gir det liten mening å slå ben under rettsanvenders gjenværende verktøy til å finne partsviljen gjennom andre holdepunkter.

Formålsbetraktninger i forsikringsretten

At ordlyden gir begrenset innsikt i partenes felles intensjon med forsikringsavtalen, betyr ikke at en slik intensjon ikke har eksistert. Forsikringstagerens aksept må anses som begrunnelse for en omforent ordlyd, felles forutsetninger, forståelse og formål – forutsatt at partenes plikter ved avtaleinngåelsen er oppfylt.

Formålet med forsikringsavtalen vil kunne kaste lys over meningsinnholdet av et enkelt forsikringsvilkår slik partene forstod dette på avtaletidspunktet. Det finnes klare eksempler fra rettspraksis hvor retten har brukt formålsbetraktninger på denne måten, jf. eksempelvis Rt. 1993 s. 1482 og HR-2020-1262-A (Lisens). I møte med en uklar ordlyd vil dette være særlig avgjørende, jf. Rt. 1997 s. 1807 s. 1814 og Rt. 1968 s. 1043, men relevansen er ikke betinget av dette.

I Rt 2013 s. 1228 (MS-Vass) vurderte retten innholdet og omfanget av et unntak i en forsikringsavtale. Dommen har blitt henvist til som eksempel på at formålsbetraktninger ikke har selvstendig relevans på forsikringsrettens område. Standpunktet bygger på en misoppfatning av domspremissene. I dommens avsnitt 31, klargjør retten innholdet etter en konkret tolkning av ordlyden basert på en naturlig lesemåte.

Retten understreker at det må foreligge svært tunge hensyn for at domstolene skal endre et slikt utgangspunkt, og nøyer seg med å slå fast hverken formåls- eller rimelighetsbetraktninger i den aktuelle saken kunne føre til et annet resultat. Formålsrettet tolkning var ikke relevant i saken, og argumentet om urimelighet var for svakt. Retten uttalte seg aldri generelt om formålsbetraktningers betydning, og det er ikke noe i denne saken som gir begrunnelse for en påstand om at forsikringsavtalens formål ikke utgjør et selvstendig tolkningsmoment.

Det må videre skilles mellom formålsrettet avtaletolkning, som innebærer at ordlyden tolkes i lys av partenes formål med avtalen, og rimelighetssensur. Det må være det sistnevnte retten referer til, når det i avsnitt 36 legges til grunn at: "at det kan stilles spørsmål ved rimeligheten av ordningen er ikke tilstrekkelig. Eventuelle endringer må skje gjennom justering av forsikringsvilkårene". Rimelighetssensur aktualiseres først etter at avtalens innhold er fastlagt ved tolkning og utfylling, jf. Rt. 1994 s. 626.

Risikoen ved å stole blindt på ordlyden

En kategorisk avvisning av formålet som tolkningsmoment, overser at selv klare avtalevilkår kan ha blitt til gjennom et forhandlingsforløp som peker mot et annet innhold. Det kan også være slik at avtalens tekst ikke fullt ut fanger den risikoen forsikringsselskapet har akseptert. Det gjør seg særlig gjeldende for profesjonsansvarsforsikringer, hvor dekningen er tett koblet til det kontraktsansvar profesjonsutøveren påtar seg overfor tredjepart.

En profesjonsansvarsforsikring skal dekke et profesjonsansvar. Dette må være utgangspunktet for partenes intensjon, og formålet med dekningen.

Gjeldende vilkår vil som regel uttrykke dette med følgende ordlyd: "Forsikringen omfatter sikredes rettslige erstatningsansvar for skade påført oppdragsgiver, og som er voldt under utførelsen av virksomheten." Videre så vil dekningen som regel unnta "ansvar for utgifter/omkostninger/tap knyttet til oppfyllelse av sikredes kontrakt." Men dersom en ikke forstår at et profesjonsansvar er et kontraktesansvar og en heller ikke forstår forsikringsavtalens formål, så vil en kunne komme i fare for å konkludere med at denne forsikringen, etter sin ordlyd, kun dekker tap ved alminnelig erstatningsansvar og ikke tap ved kontraktsansvaret.

En slik forståelse vil klart være i strid med både ordlyden og formålet, og ikke innenfor rammen av de slutningsresultat som tillates innenfor det objektive tolkningsprinsipp – riktig anvendt.

En riktig forståelse av ordlyden sett opp mot formålet, må være at unntaket forsøker presisert at ikke alle tap som følge av kontraktsmislighold er dekket, ved å sondere mellom misligholdsbeføyelser i form av forsikringstagers egne omkostninger til retting, prisavslag og heving, og misligholdsbeføyelser i form av erstatning. Et argument om at alle tap knyttet til et kontraktsmislighold er unntatt, vil derfor bygge på en utvidende tolkning av unntaket som ikke er forenelig med formålet.

Formålsbetraktninger er derfor ikke i motsetning til ordlydstolkning, men et supplerende verktøy for å bringe avtalens innhold på det rene – særlig der ordlyden fremstår uklar, eller ikke er tilpasset den konkrete risikoen som er forsikret. Hvilken vekt formålsbetraktninger kan få i tolkningsprosessen beror på hvilken grad av forutberegnelighet tolkningsfaktoren tilfører tolkningen.

Avsluttende betraktninger

Forsikringsavtalens formål kan etter dette ikke avvises som tolkningsmoment uten videre. En forsikringsavtale er ikke kun et tekstuelt produkt, men resultatet av en kompleks kontraktsprosess, hvor intensjon og forutsetninger – også hos profesjonelle parter – må tas i betraktning.

Å redusere forståelsen av avtalen til kun det som står skrevet, innebærer en forenkling som kan påføre partene betydelig risiko.

I henhold til det generelle uklarhetsprinsippet, bærer forsikringsforetaket, som forfatter av forsikringsavtalen, risikoen for eventuelle uklarheter i ordlyden. I forlengelsen av dette, bærer forsikringsforetaket en risiko for at deres vilje og mening med forsikringsavtalen ikke kommer tydelig til uttrykk i ordlyden. Etter gjeldende informasjonsplikter så vil en slik risiko kunne føre til alminnelig erstatningsrettslig ansvar dersom ikke viljen og formålet klart er kommunisert til forsikringstager slik at felles formålsforståelse oppnås.

Forsikringstager påføres en større risiko enn ellers for at sin oppfatning av formål og ordlyd ikke nødvendigvis er riktig. Videre så kan forsikringstager bli tvunget til å undersøke både den konkrete ordlyden og all den informasjon som forsikringsselskapet presenterer i sin innsats for å oppfylle sin informasjonsplikt for å vurdere hva forsikringen dekker.

Vi må likevel anerkjenne at det i praksis er vanskelig å etablere et felles og omforent formål på forsikringsområdet. Mye av det vi har gått igjennom legges til grunn for nettopp dette. Det er derfor avgjørende for partene å sørge for å redusere sin risiko i størst mulig grad. Dette kan først og fremst gjøres ved kunnskap og forståelse. Videre så må en påse at en oppfyller sine konkrete informasjons- og opplysningsplikter og øvrige lojalitetsplikter.

Som et siste punkt, selv om det kanskje er her arbeidet burde begynne, så oppfordres det til at ordlyden pleies i så stort omfang som den fortjener. Hva med å standardisere vilkårene, gi dem forarbeider, felles publikasjon og gyldighet i markedet?