Høyesterett har avklart rettsvern ved faktoringpantavtaler

Ved dom 20. april tok Høyesterett endelig stilling til om rettsvern for faktoringpant kunne sikres med tinglysning slik pantel. § 4-10 gir anvisning på, eller om enkel notifikasjon, jf. pantel. § 4-5(1), er tilstrekkelig. Flertallet falt ned på det første alternativet, i det som er en viktig avklaring av rettsvern for faktoringpant.

Bakgrunn

Saken oppstod i forbindelse med konkursen i Bergen Bunkers AS, som inngikk i konsernet til det danske morselskapet O.W. Bunker & Trading A/S (“OWB”). OWB inngikk i 2013 en låneavtale med det nederlandske banksyndikatet hvor ING Bank N.V (“ING”) var både utlåner og tillitsmann for lånet.

Lånet var sikret gjennom en egen sikkerhetsavtale. Denne ga ING pant i alle konsernselskapenes kundefordringer, både eksisterende og fremtidige, slik at den i realiteten var en faktoringpantavtale. Sikkerhetsavtalen anga at konsernselskapene, deriblant Bergen Bunkers, skulle notifisere hver kunde om avtalen. Dette sikret rettsvern etter engelsk rett, som avtalen var underlagt.

Konsernet, inkludert Bergen Bunkers, gikk konkurs i november 2014. ING mente at sikkerhetsavtalen ga ING pant i utestående kundefordringer, og fremmet krav på 653 MUSD i boet for midler boet hadde inndrevet etter konkursen. Boet mente imidlertid at pantet ikke hadde rettsvern etter norsk rett og måtte sidestilles med øvrige usikrede krav i boet.

Dommen var andre gang Høyesterett tok stilling til konkursen i Bergen Bunkers, jf. HR-2017-1297. Her ble det slått fast at faktoringpantavtalen i sin helhet var underlagt norsk rett. Det var også avgjort at Bergen Bunkers’ notifisering ikke oppfylte kravene pantel. § 4-4(1) annet punktum: For fremtidige fordringer må kravet individualiseres. Dette innebærer at både skyldner(ne) og rettsforholdet kravet springer ut av er særskilt angitt.

Flertallets begrunnelse

Flertallet innleder med å konstatere at faktoringavtalen var gyldig inngått, og oppfylte kravene i pantel. § 4-10(1). Spørsmålet var om avtalen hadde rettsvern i konkurs.

Utgangspunktet etter pantel. § 4-10(2) første punktum er at faktoringpantavtaler får rettsvern overfor pantsetterens kreditorer ved tinglysning på den næringsdrivendes blad i løsøreregistret. IGN anførte imidlertid at pantel. § 4-5(1) kunne gi rettsvern også for fremtidige fordringer som oppstod under faktoringavtalen.

Høyesteretts flertall var ikke enig, og kom til at rettsvern ved notifikasjon til skyldnerne etter pantel. § 4-5 (1) er begrenset til individualiserte fordringer, jf. pantel. § 4-4(1). Ikke-individualiserte kundefordringer, som faktoringpant, får rettsvern ved registering på den næringsdrivendes blad i løsøreregisteret, jf. pantel. § 4-10(2).

Sentralt for flertallet var sammenhengen i panteloven og behovet for forutberegnelighet på panterettens område:

  • § 4-5 må leses i sammenheng med § 4-4 – De er “Parhester”. Dermed kan rettsvern etter § 4-5(1) bare oppnås om kravet var individualisert slik § 4-4(1) gir anvisning på. Overdragelse av fremtidige ikke-individualiserte fordringer under en faktoringavtale oppnår rettsvern ved tinglysning, jf. § 4-10(2).
  • Dersom rettsvern kunne vært oppnådd etter § 4-5(1), ville regler som fremstår som entydige og systematiske brytes opp ved tolkning. De gir da ikke den forutberegnelighet som må kreves av lovbestemte rettsvernsregler.

Flertallet foretar deretter en detaljert gjennomgang av rettspraksis. Rt. 1989.1209 (Karmøy Montering) skilte seg fra Bergen Bunkers-saken ved individualiseringskravet var oppfylt. Rettsvern kunne da oppnås etter pantel. § 4-5(1). Øvrige rettskilder talte for ovennevnte løsning: Reelle hensyn var ikke utslagsgivende, og uttalelser i juridisk teori var for “spredte” og “sporadiske” til å rokke ved løsningen.

Kort om mindretallet

Mindretallet på to dommere kom til at pantel. § 4-5(1) ga rettsvern for faktoringpant også der individualiseringskravet i § 4-4(1) ikke var oppfylt. Pantel. § 4-5 var en selvstendig rettsvernsregel, ettersom det var snakk om etablering av rettsvern for et pant som var gyldig stiftet, i motsetning til adgangen til å foreta en gyldig pantsettelse.

Mindretallet fant blant annet støtte for at utestående kundefordringer hadde rettsvern i pantel. § 4-10(2), som bestemmer at tinglysing ikke beskytter mot godtroerverv av konkurrerende rett med mindre skyldneren har fått melding om pantsettelsen. Dette måtte betraktes som en indirekte henvisning til at rettsvern kunne oppnås på andre måter enn ved tinglysning, som ved pantel. § 4-5(1).

Mindretallet var videre uenige i flertallets vurdering av juridisk teori. Det ble uttrykt at mindretallets løsning hadde “klar støtte” i teorien. Også rettspraksis trakk i retning av at rettsvern kunne oppnås etter pantel. § 4-5 for ikke-individualiserte fordringer.

Avslutning

Dommen er en viktig avklaring for rettsvern ved faktoringpantavtaler. Rettsvern for sikkerhet i en pantsetters fremtidige ikke-individualiserte kundefordringer kan bare oppnås ved tinglysning i tråd med pantel. § 4-10. En generell forhåndsmelding til kunden etter pantel. § 4-5 er ikke tilstrekkelig.

Avgjørelsen er praktisk viktig for utenlandske panthavere når det etableres sikkerhet for kreditt ytt til norske selskaper. Flertallets konklusjon innebærer at rettsvern oppnås på en annen måte etter norsk rett (tinglysning) sammenlignet med andre jurisdiksjoner, deriblant engelsk rett, hvor notifikasjon er tilstrekkelig.