Vannkraftbeskatning

Regjeringen foreslår å legge om grunnrenteskatten for vannkraft for nye investeringer, slik at kraftforetak kan utgiftsføre investeringskostnader umiddelbart (kontantstrømskatt). Forslaget omfatter alle investeringskostnader som i dag aktiveres og avskrives i grunnrenteskatten. Forslaget vil dermed ha virkning for både  investeringer i nye kraftverk, reinvesteringer og opprustning og utvidelse av eksisterende kraftverk. Kostnader til vedlikehold utgiftsføres umiddelbart allerede etter gjeldende regler. Derfor vil forslaget ikke innebære endringer for vedlikeholdskostnader.

Etter dagens regelverk beregnes det grunnrenteskatt til staten med en sats på 37 % med påstemplet merkeytelse på 10.000 kVA eller mer, i tillegg til alminnelig inntektsskatt. Grunnlaget for grunnrenteskatt beregnes ved å ta utgangspunkt i normert markedsverdi av det enkelte kraftverks produksjon i inntektsåret, og trekke fra driftsutgifter, konsesjonsavgift samt eiendomsskatt og avskrivninger. I tillegg gis det fradrag for en friinntekt som skal kompensere for verdifallet ved avskrivninger over driftsmidlenes levetid, i stedet for umiddelbar utgiftsføring.

Det foreslås at alle investeringskostnader som i dag aktiveres og avskrives i grunnrenteskatten, kan utgiftsføres umiddelbart. Det innebærer at inntektsårets skattemessige avskrivninger for driftsmidler som er knyttet til kraftproduksjonen, og som ellers utgiftsføres over driftsmidlenes levetid, kan utgiftsføres umiddelbart. Det er et vilkår for fradrag i grunnlaget for grunnrenteskatt at driftsmidlene er knyttet til kraftproduksjonen, slik som i dag. Hvorvidt driftsmidlene er knyttet til kraftproduksjonen, må avgjøres konkret, og dette vilkåret videreføres for de kostnadene som etter forslaget kan utgiftsføres umiddelbart.

For øvrige kostnader innebærer forslaget ingen endringer. Forslaget innebærer heller ingen endringer for inntektssiden i grunnlaget for grunnrenteskatt. For eksempel verdsettes konsesjonskraft på den samme måten. Tilsvarende foreslås det ingen endringer i avskrivningsreglene med virkning for selskapsskatten.

Friinntekten skal kompensere for ulempen ved at investeringskostnadene avskrives over tid fremfor å utgiftsføres umiddelbart. Formålet med friinntekten faller dermed bort når det gis adgang til å utgiftsføre investeringskostnadene umiddelbart. Det skal derfor ikke gis fradrag i grunnlaget for grunnrenteskatt for avskrivninger eller friinntekt for driftsmidler som utgiftsføres umiddelbart etter den foreslåtte ordningen.

I februar 2020 varslet regjeringen at den etter innspill fra kommunene og næringen har besluttet at den ikke vil gå videre med Kraftskatteutvalgets forslag til endringer i vannkraftbeskatningen. Endringene som foreslås vil derfor ikke ha innvirkning på naturressursskatten, konsesjonskraft, konsesjonsavgiften eller den alminnelig selskapsskatt.

Beregningen av formuesverdi og eiendomsskattegrunnlag er basert på et rullerende gjennomsnitt av salgsinntekter over fem år fratrukket gjennomsnitt av kostnader over fem år, der fradraget for fastsatt grunnrenteskatt settes til gjennomsnittet av summen av slik skatt for verket for hvert av de siste fem årene. Umiddelbar utgiftsføring av nye investeringskostnader vil isolert sett redusere fradraget for grunnrenteskatt de første årene. For en enkeltinvestering vil det trekke i retning av økt eiendomsskatt de første fem årene og tilsvarende lavere eiendomsskatt i senere år. Maksimums- og minimumsreglene danner videre et tak og et gulv for eiendomsskattegrunnlaget. Departementet antar derfor at forslaget ikke vil gi store utslag for formues- og eiendomsskattegrunnlaget.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2021. Dette innebærer at adgangen til umiddelbar utgiftsføring av investeringskostnader i grunnlaget for grunnrenteskatt får virkning for investeringskostnader som er aktiveringspliktige fra og med inntektsåret 2021. For investeringskostnader som er aktiveringspliktige før 1. januar 2021, beholdes dagens modell med avskrivninger og friinntekt.

Statsbudsjettet 2021

Den 7. oktober 2020 la Regjeringen frem statsbudsjettet for 2021 og lovforslag til endringer i skatte- og avgiftsretten. Det foreslås flere skattelettelser for personbeskatning, og innføring av kildeskatt på rente og royalty betalinger til enkelte utenlandske selskaper.

Endringer i skattesatser

Regjeringen foreslår flere endringer i personbeskatning. Dette er i tråd med Granavolden-plattformen, hvor regjeringspartiene uttalte at de vil «gjøre det mer lønnsomt å jobbe, spesielt for personer med lave inntekter, blant annet ved å senke skatten på inntekt».

Regjeringen foreslår endringer i trinnskatt på personinntekt for å redusere marginalskatten på relativt lave inntekter. Satsene i trinn 1 og 2 reduseres med 0,2 prosentenheter, dvs. til 1,7% i trinn 1 og 4,0% i trinn 2. Satsene i trinn 3 og 4 står uendret. Innslagspunktene er redusert med forventet lønnsvekst. Marginalskatt på lønn ekskl. arbeidsgiveravgift er etter forslaget som følger:

Regjeringen ønsker å gi unge arbeidstakere, studenter og andre med midlertidig lav inntekt en skattelettelse, og foreslår derfor å øke den nedre grensen i trygdeavgiften med 5 000 kroner i 2021. Det vil øke frikortgrensen fra 55 000 kroner i 2020 til 60 000 kroner i 2021.

Regjeringen foreslår å øke satsen i minstefradraget fra 45% av samlet lønn og trygd, til 46%. I tillegg foreslår regjeringen at maksimalt minstefradrag økes med anslått lønnsvekst til 106 750 kroner. Med forslaget for 2021 vil overgang fra sats til øvre grense i minstefradraget skje ved en inntekt på om lag 232 100 kroner. Satsen i minstefradraget i pensjonsinntekt økes til 32%.

Det er ikke foreslått endringer i skattesatsen på alminnelig inntekt i 2021. Denne forblir dermed på 22%.

Formuesskatt

2017 ble det innført en verdsettelsesrabatt for arbeidende kapital. Rabatten gjelder for aksjer og driftsmidler mv., inkludert næringseiendom, samt tilhørende gjeld. Rabatten var 25 pst. i 2019 og ble økt til 35 pst. i 2020. Regjeringen foreslår å øke rabatten ytterligere til 45 pst. fra 2021, i tråd med Granavolden-plattformen.

Regjeringen foreslår også å redusere verdsettelsesrabatten av primærboliger med høy verdi. Primærboliger har i dag en formell verdsettelsesrabatt på 75%. Regjeringen foreslår å redusere denne rabatten til 50% for den del av verdien som overstiger 15 millioner kroner.

Formuesverdien av fritidsbolig skal maksimalt utgjøre 30% av eiendommens dokumenterte omsetningsverdi. For nye fritidsboliger settes verdien til 30% av kostpris inkludert grunn eller 30% av dokumentert omsetningsverdi. Formuesverdien endres ikke med etterfølgende overdragelse.

Regjeringen foreslår at formuesverdiene av fritidsboliger oppjusteres med 20 pst. fra 2020 til 2021. Eventuelle formuesverdier som overstiger maksimalgrensen på 30 pst. etter denne oppjusteringen, kan skattyter kreve nedsatt på vanlig måte.

Eiendomsskatt

Regjeringen foreslår å redusere maksimal eiendomsskattesats for bolig og fritidsbolig fra 5 til 4 promille. Videre er det foreslått fritak for eiendomsskatt for anlegg i reindriftsnæringen, på lik linje med fritaket for jordbruk og skogbruk.

Kildeskatt på renter og royalties

Regjeringen har foreslått å innføre 15% kildeskatt på renter, royalty og leiebetalinger for visse fysiske eiendeler. Hovedformålet med forslaget er å motvirke overskuddsflytting fra Norge som skjer ved kunstig høye rente- og royaltybetalinger mv. til nærstående foretak i lavskatteland. Skatteplikten skal omfatte:

Definisjonen av renter og immaterielle rettigheter foreslås i hovedsak å følge de avgrensninger som følger av gjeldende norsk skatterett. De fysiske eiendelene som foreslås omfattet av kildeskatten er skip, fartøy, rigger mv., fly og helikopter, tilsvarende saldogruppen inntatt i skatteloven § 14-41 bokstav e og f. Betalinger knyttet til lovlige eiendeler som skattlegges etter rederiskatteordningen, foreslås unntatt fra  kildeskatteplikt.

Med nærstående foretak menes etter forslaget selskap mv. som direkte eller indirekte eier eller kontrollerer et annet selskap med minst 50%.

For å sikre at reglene om kildeskatt er i samsvar med EØS-retten, foreslår regjeringen at betalinger til foretak som er reelt etablert og driver reell økonomisk aktivitet innenfor EØS, unntas fra skatteplikt. Adgangen til å ilegge kildeskatt kan videre være begrenset eller avskåret av bestemmelser om beskatning av renter og royalty mv. som er inntatt i skatteavtaler med andre land.

Kapitalinntekter som rente- og leieinntekter innvinnes i henhold til alminnelige skatterettslige prinsipper på det tidspunkt lånebeløpet/utleiegjenstanden er stilt til låntakers/leietakers disposisjon. Det er på dette tidspunktet kravet på leie eller rentebetaling opptjenes. Disse innvinningsprinsippene vil gjelde tilsvarende i vurderingen av når renter og royalty mv. er innvunnet med tanke på kildeskatteplikt.

De alminnelige tidfestingsreglene i skatteloven vil gjelde også for kildeskatt på renter og royalty mv. etter forslaget. Dette innebærer at kildeskatteplikt ikke vil være betinget av at det er gått en faktisk betalingsstrøm. Det avgjørende er som hovedregel om mottakeren av renter, royalty eller leiebetalinger har fått en ubetinget rett til betalingen. Betaleren (det norske selskapet) kan holdes ansvarlig for manglende trekk.

Regjeringen foreslår at reglene skal tre i kraft 1. juli 2021. Alle betalinger som omfattes av de foreslåtte kildeskattereglene og som innvinnes etter ikrafttredelsestidspunktet, ilegges kildeskatt.

Vannkraftbeskatning

Regjeringen foreslår å legge om grunnrenteskatten for vannkraft for nye investeringer, slik at kraftforetak kan utgiftsføre investeringskostnader umiddelbart (kontantstrømskatt). Forslaget omfatter alle investeringskostnader som i dag aktiveres og avskrives i grunnrenteskatten. Forslaget vil dermed ha virkning for både  investeringer i nye kraftverk, reinvesteringer og opprustning og utvidelse av eksisterende kraftverk. Kostnader til vedlikehold utgiftsføres umiddelbart allerede etter gjeldende regler. Derfor vil forslaget ikke innebære endringer for vedlikeholdskostnader.

Departementet foreslår at endringene trer i kraft straks med virkning fra og med inntektsåret 2021. Dette innebærer at adgangen til umiddelbar utgiftsføring av investeringskostnader i grunnlaget for grunnrenteskatt får virkning for investeringskostnader som er aktiveringspliktige fra og med inntektsåret 2021.

 Øvrige forslag til endringer

Ny lov om reelle rettighetshavere

Når loven trer i kraft må alle som driver virksomhet i Norge kartlegge og dokumentere sin eierstruktur for å identifisere fysiske personer som eier eller kontrollerer mer enn 25%. Slike “reelle rettighetshavere” skal registreres i et  offentlig tilgjengelig register.

English version here.

Pliktig registering av eierskap

Gjennom EØS-retten er Norge pålagt å opprette et register over reelle rettighetshavere, dvs et register som viser hvilke fysiske personer som står bakom ethvert selskap eller annen juridisk person. Formålet med loven er “å legge til rette for rapporteringspliktiges, myndighetenes og andres tilgang til opplysninger om reelle rettighetshavere”. Etter gjeldende forslag vil det bli gitt innsyn i registeret for alle.

Loven om register over reelle rettighetshavere (2019-03-01-2) er sanksjonert men har per oktober 2020 ikke trådt i kraft. Forslag til forskrift til loven med utfyllende regler er sendt på høring.  Det er ikke kjent når loven og forskriften vil trå i kraft men vi antar at det kan skje i løpet av 2021.

Det nye registeret vil føres av Brønnøysundregistrene.

Registreringsplikt for alle juridiske personer

Krav om innhenting og registrering av opplysninger om reelle eiere/rettighetshavere som kontrollerer mer enn 25% gjelder alle selskaper og andre juridiske personer som driver virksomhet eller er registrert i Norge, inkludert norske aksjeselskap (AS), allmennaksjeselskap (ASA), selskap med begrenset ansvar (BA), ansvarlige selskap (ANS), ansvarlige selskap med delt ansvar (DA), kommandittselskap (KS), samvirkeforetak (SA), europeiske selskap, partrederi (PRE), borettslag (BRL), boligbyggelag (BBL), stiftelser (STI), næringsdrivende foreninger mfl.

Registreringsplikt også for forvaltere av utenlandske truster mfl

Registreringsplikten gjelder ikke kun for norske foretak. Det gjelder også forvaltere av utenlandske truster og lignende enheter som driver virksomhet i Norge. Etter forslaget til forskrift skal de “alltid anses å drive virksomhet i riket” når de inngår kundeforhold med rapporteringspliktig etter hvitvaskingsloven eller erverver fast eiendom i Norge. Hvis dette forslaget vedtas uten nærmere veiledning eller presisering vil registreringsplikt, med plikt til å rette feil og oppbevare opplysninger i 10 år, kunne oppstå allerede ved for eksempel åpning av bankkonto i Norge eller når utenlandsk trust gir et oppdrag til en norsk advokat eller revisor.

NUF, dvs utenlandske foretaks norske avdeling som er registrert i Norge vil også være registreringspliktige. Men dersom NUF er pålagt å registrere reelle rettighetshavere i annen EØS-stat så kan registreringen i det norske registeret begrenses til opplysninger om navn og internettadresse til det andre registret.

Unntak fra registreringsplikt

Registreringsplikten gjelder ikke

Børsnoterte selskaper er ikke unntatt men vil typisk kun måtte registrere informasjon om navn og internettadresse til den børs der foretakets eierforhold publiseres løpende.  Tilsvarende begrensede plikt gjelder ikke uttrykkelig for heleide datterselskap av børsnoterte foretak til tross for at de vil ha samme bakenforliggende aksjonærer som sitt børsnoterte morselskap. Det gir liten mening og forhåpentlig vil dette bli endret i endelig forskrift.

Plikt til å identifisere reelle rettighetshavere

Reelle rettighetshavere er definert i loven som den eller de fysiske personer som i siste instans eier eller kontrollerer en juridisk person. I forslaget til forskrift forklares nærmere hvilke som må identifiseres for ulike typer juridiske enheter. For norske selskaper vil det være den eller de fysiske personer som direkte eller indirekte eier eller kan stemme for mer enn 25% av selskapet, eller kan utpeke eller avsette mer enn halvparten av styret eller på annen måte (for eksempel gjennom aksjonæravtale) har faktisk kontroll.

Registreringspliktige må også dokumentere kartleggingen av eierforholdene slik at man kan forstå hvorfor en viss person er identifisert som reell rettighetshaver. Som eksempler på slik dokumentasjon nevnes stiftelsesdokumenter, vedtekter, aksjeeierbok eller tilsvarende.

Det som skal registreres er navn og personnummer på reell rettighetshavere samt hvordan de kontrollerer den registreringspliktige (gjennom eierskap, stemmerett eller på annen måte) og grunnlaget for det (direkte eller indirekte med navn og organisasjonsnummer på mellomliggende selskaper). Eierskap og stemmerettigheter skal registreres i intervallene 25,01-50%, 50,01-75% og 75,01-100%.

Aksjonæravtaler kan regulere graden av kontroll i et selskap. Aksjeeieravtaler trenger ikke registreres (offentliggjøres), men dersom aksjeeieravtalen har betydning for kontrollen av selskapet og identifisering av reell rettighetshaver må det opplyses om i registreringen.

Dersom registreringspliktig ikke har identifisert reelle rettighetshavere skal det istedenfor registreres opplysninger om dets daglig leder og styremedlemmer. Konklusjon om at det ikke finnes reelle rettighetshavere skal registreres og vurdering om at det ikke finnes eller ikke kan identifiseres reelle rettighetshavere skal begrunnes og dokumenteres. Det må påregnes en høy terskel før registreringspliktige kan konkludere med at det ikke finnes reelle rettighetshavere.

Registreringspliktige er også nødt til å oppdatere informasjonen til nasjonalt register når de får vite om endringer i eierstrukturen som medfører nye reelle rettighetshavere. Slike endringer skal meldes innen 14 dager.

Registreringspliktige må oppbevare dokumentasjon om reelle rettighetshavere i ti år.

Varsel om registrering og korrigeringer 

Registreringspliktige foretak er pålagt å varsle sine aktuelle reelle rettighetshavere om at de vil bli registrert i nasjonalt offentlig register over reelle rettighetshavere.

Feil i registrert skal rettes og Brønnøysundregistrene kan pålegge selskaper å korrigere registrerte opplysninger. Frist for å besvare henvendelser om rettelse er foreslått til 14 dager.

Sanksjoner

Det legges opp til en relativt streng regime der registreringspliktige som ikke klarer å identifisere reelle rettighetshavere (eller konkludere at slike ikke finnes) og registrerer innen angitte frister kan ilegges tvangsmulkt. Pålegg om tvangsmulkt kan rettes mot registreringspliktiges styre, daglig leder eller andre med rett til å representere den registreringspliktige. Forsettlig brudd med loven kan straffes med bøter eller fengsel på inntil et år.

Innsyn i registeret

Loven gir rett til alle og enhver å ha tilgang til registrerte opplysninger om reelle rettighetshavere (med unntak av fødselsnummer/D-nummer). Det åpnes for at allmennheten kan søke på navn på reelle rettighetshavere, ikke kun på foretak.

Videre saksbehandling

Forskriften som i stor grad vil utfylle den nye loven om register over reelle rettighetshavere er til høring og kan endres før den blir endelig vedtatt. Det antas at loven vil gjelde både for omkring 450 000 eksisterende selskaper og andre juridiske enheter i Norge og for nye selskaper som blir etablert i Norge. Kvale følger rettsutviklingen og vil kunne svare på spørsmål om ikrafttredelse og endelig  innhold i reglene straks informasjon om dette blir offentliggjort.

The future of cyber cover in the nordic marine insurance market

Written by Preben Helverschou (Senior Lawyer) and Sanne Bygholm (Associate).

1. INTRODUCTION

In recent years, the shipping sector has faced an increasing threat of cyber related incidents. Shipping has gone “online”. Vessels and offshore units are constantly growing in sophistication and in the use of digital solutions, making them vulnerable to cyber-attacks. The threat of cyber-attacks has only increased following the Covid-19 pandemic, as criminals take advantage of changes in working routines and the increased use of remote access systems.

On the shore side, these risks may translate into financial losses caused by interruptions of commercial operations. Examples that received wide publicity were the ransomware attacks on Maersk in June 2017 and on Norsk Hydro in March 2019.

On the offshore side however, these risks are not only financial in nature. There are safety concerns linked to potential cyber-attacks on navigational-, engine-, cargo- and ship management systems. These systems have all become progressively digitalised over time. Therefore, the possibility of an attack against a vessel or offshore unit appears real and could lead to disastrous results. With further advances in technology we may safely anticipate that problems related to cyber risks will rather increase than decrease in the time to come.

In response to the development, the International Maritime Organisation (IMO) has issued guidelines on cyber security on board ships. Shipowners and operators now have until 2021 to incorporate procedures on cyber risk into their ship safety management systems.

The marine insurance market is also reviewing their approach to cyber risks. Traditionally, the Nordic insurance conditions have been “all risk” covers, meaning that whatever risk is not explicitly excluded – is covered. Thereby, some policies have covered cyber risks “silently” because these risks have not been expressly excluded.

Critics to the practice argue that silent cyber cover has been provided by many insurers without fully considering, pricing and reserving for such risk, thereby creating market vulnerability. They further argue that the practice results in an unclear scope of cover and thus uncertainty for assureds, insurers and reinsurers alike.

Supporters to the practice argue that there is nothing which prevents insurers from pricing and reserving for “silent cyber cover” as long as the risks are known, which presumably is the case today. They further argue that silent cover of cyber risks does not result in any more uncertainty than other “silent” risks covered under the NMIP.

Notwithstanding the foregoing, many insurers have excluded cover of cyber risks through the Institute Cyber Attack Exclusion Clause 380 from 2003. However, the clause is to some extent ambiguous, and only excludes cover for cyber-attacks, not also accidental cyber events. Critics therefore argue that the clause is no longer suitable for the cyber risks the shipping industry faces today.

On 30 January 2019 the UK financial supervisory authority (PRA) issued an instruction to all UK insurers that from 1 January 2020, all first party property damage insurance products must either positively affirm, or explicitly exclude cover for cyber risks. Silent cyber cover is thus no longer allowed in the UK market. These changes are also likely to affect the Nordic marine insurance market, as it is influenced by UK requirements through reinsurance programmes and UK co-insurers.

The aim of this article is to examine the cyber cover provided in the Nordic market today, and how this may be affected by the changes in UK requirements. In our review, we will focus on the Hull & Machinery cover (“H&M”) provided under the Nordic Marine Insurance Plan 2013, version 2019 (the “NMIP”), based on Norwegian law. However, the article will also have relevance for other insurance terms, e.g. the Norwegian Cargo Clauses (Cefor Form 261).

For the purpose of this article, we will refer to “cyber risks” as any risk associated with financial loss, disruption or damage to the reputation of an organisation from failure, unauthorised or erroneous use of its information systems.

2. CYBER COVER IN THE NORDIC MARKET TODAY

As stated above, the Nordic insurance conditions are traditionally “all risk” conditions. Thus, they provide silent cover for cyber risks unless explicitly excluded in the insurance contract.

This can be illustrated by NMIP Clause 2-8 reading “An insurance against marine perils covers all perils to which the interest may be exposed, with the exception of: […]“. Clause 2-8, does not list cyber as an excluded risk. Cyber risks are therefore at the outset covered.

The silent cyber H&M cover under the NMIP is however restricted by the general exclusion of war perils in Clause 2-8 (a), cf. Clause 2-9. War perils are customarily covered by a separate hull and machinery war risk insurance (“War H&M”). The distinction between which cyber risks are considered respectively as marine perils and war perils under the NMIP must be drawn based on the wording in Clause 2-9.

Cyber-attacks conducted as part of a war effort, i.e. so-called cyber warfare, clearly qualify as war perils, as per Clause 2-9 (a), whether or not the assured is the target of the attack, or collateral damage only. Most of the major cyber-attacks which have taken place in the last decade fall within this category e.g. Stuxnet, WannaCry etc. For less coordinated attacks or events the position is less clear. “Sabotage” and “acts of terrorism” qualify as war perils and may by its wording comprise certain cyber-attacks. However, under Norwegian law, the term “sabotage” is construed narrowly, in that it presupposes that the action leading up to the loss pursues a specific political, social or similar goal.

This is illustrated by the decision published ND 1990.140 NA “PETER WESSEL”. In the decision, the court found that the costs of interrupting the ship’s voyage due to a bomb threat was recoverable under the H&M insurance against marine perils, as costs of measures to avert or minimise the loss. The crux was that the external circumstances of the threat clearly indicated that this was an act that had no background in political, social or similar circumstances.

Similarly to the construction of the term “sabotage“, the Commentary to the NMIP prescribes that the term “act of terrorism” requires that the “purpose is to promote a political, religious or ideological cause“. Thus, also here, a distinction must be drawn between such acts and ordinary criminal acts, including blackmail, bomb threats, etc., purely for the purpose of financial gain (cyber-crime).

A main factor in determining whether a borderline case qualifies as respectively marine or war perils under the NMIP is therefore the purpose behind the malign act. This creates a special challenge for cyber risks, as it often is difficult to determine the culprit and their true intentions. This is especially the case when the assured is not the target of the attack, and merely an affected party.

This can be exemplified by a ransomware attack. Ransomware is a type of malware that threatens to publish the victim’s data or perpetually block access to it, unless a ransom is paid. Given that the purpose by nature is to get the ransom payment – a financial gain – ransomware attacks will as a starting point be considered as marine perils under the NMIP.

Nevertheless, ransomware can also be used as a tool to achieve a specific political or social goal, or to promote a political or ideological cause, e.g. if the main aim is to intercept trade to or from a specific country, while the potential financial gain is a mere bonus, or a means to finance the attack. In such case, the attack would likely qualify as a war peril. The problem is that the true purpose of a cyber-attack may be challenging to unveil, and even more challenging to prove. This results in legal uncertainty for both insurers and assureds alike.

3. IMPLICATIONS OF THE UK CHANGES

The new PRA instruction – that all first party property damage risks either must positively affirm, or explicitly exclude cyber cover from 1 January 2020 – has already impacted the UK insurance market.

As a result, and in order to regulate cyber coverage in insurance contracts, the Lloyd’s Market Association has issued new model clauses: LMA5402 – Marine Cyber Exclusion, and LMA5403 – Marine Cyber Endorsement.

In accordance with PRA guidance statements, cyber risks are considered “non-malicious” when they are not explicitly motivated to cause harm. This includes e.g. cyber errors, accidental loss of data, and use of information technology failures that result in physical damage to infrastructure and/or business interruption losses.

In contrast, cyber risks are considered “malicious” when they are explicitly motivated to cause harm. This e.g. includes intentional cyber-attacks such as Distributed Denial-of-Service attacks, and infection of an information technology system with malicious code.

The distinction between non-malicious and malicious cyber in the LMA clauses is similar to the distinction between cyber considered as respectively marine perils and war perils in the NMIP. In both sets of terms, it is the intent that is the deciding factor for which category a cyber-event falls within. However, this is also were the similarities end: whereas a malicious cyber-event under LMA clauses only requires that the event is motivated to cause harm, the NMIP war peril cover also requires that the event’s purpose is to achieve a specific political or social goal, or to promote a political or ideological cause.

The difference can again be illustrated by the ransomware example. Under the LMA clauses a ransomware attack will probably qualify as a malicious cyber-attack irrespective of whether its purpose is pure financial gain or a specific political or social goal. Under the NMIP a pure financially motivated attack will as an outset probably be considered a marine peril, and only a war peril if it serves a specific political or social goal.

The differences between the two sets of insurance terms create certain challenges for shipowners, operators, insurers and reinsurers. In the event a shipowner takes out H&M insurance based on the NMIP, and War H&M based on UK conditions, or the other way around, there will either be gaps or overlaps. The same issue may potentially arise if a Norwegian H&M insurer, which sells insurance based on the NMIP, buys re-insurance in the UK market. Although, it should be noted that this will not be an issue if reinsurance is purchased on the same terms as the underlying insurance, with an express exclusion or endorsement of cyber risks.

The issue of gaps between the NMIP and UK conditions is not new. In the commentary to the NMIP, this is highlighted in relation to piracy. In a H&M policy based on NMIP, piracy would be considered a war peril according to NMIP clause 2-9, and thus excluded from cover. However, under UK conditions, piracy in principle is regarded as a marine peril and as such excluded under a UK war policy. In such a case, the insured would be uninsured against piracy altogether.

The new UK instructions may also have implications for H&M policies written on the NMIP with UK co-insurers. Without an express cyber endorsement or cyber exclusion clause, the policy will not satisfy UK requirements. Further, in the event one wishes to solve this problem by incorporating the LMA5403 – Marine Cyber Endorsement clause, this must also be coordinated with the war policy to avoid gaps in the shipowners’ insurance cover.

In summary, the new UK cyber instructions and the introduced LMA clauses are not directly compatible with the silent cyber cover provided by the NMIP. This can result in unintended gaps in cover, and ambiguity for shipowners, operators, insurers and reinsurers, unless specifically resolved in the relevant insurance contract.

4. WHAT IS THE FUTURE OF CYBER COVER IN THE NORDIC MARKET?

The changes in the UK regulations and the introduction of the LMA model clauses may result in more explicit regulation of cyber in insurance contracts under the NMIP in the years to come.

This raises the question of how the Nordic Insurance market should respond to this development.  We would argue that there are two options going forward to adapt to the new UK regulations.

The first option is that insurers and assureds go on as before, and negotiate whether cyber should be excluded or endorsed for each policy. As advised, silent cyber is not an option for any policy tied to the UK. The LMA model clauses can to some extent be used for this purpose, but the fact that they are not directly compatible with the NMIP implies that certain adaptations should be made.

The second option is to regulate cyber risks explicitly in the NMIP and the Norwegian Cargo Clauses, making the use of such additional clauses superfluous. It is arguable that explicit cyber regulation would increase legal certainty, and make the regulations more accessible for the assureds. It could potentially also accommodate for better operability between the NMIP and UK conditions and ultimately decrease market vulnerability to silent cyber risks. However, the potential downside is that this could make the terms more stringent and leave less room for individual solutions directly in the policies. It is also a solution which to some extent goes against the concept of “all risk cover”, which is a cornerstone in the NMIP.

In the event one would decide to pursue an express regulation, there seem to be two viable alternatives. The first alternative would be to exclude cyber entirely. The exclusion would likely be coupled with an option to buy-back such cover, i.e. so that the assureds have the flexibility to only buy the cover that they need. This solution provides predictability and sets a clear price on cyber cover under the NMIP. However, the solution may result in an unnecessary administrative burden, if a majority of the assureds are interested in buying cover for cyber risks in any event.

The other alternative is to expressly incorporate cyber cover along similar lines as the LMA Cyber Endorsement Clause. This must probably be based on a bespoke wording, adapted to the NMIP, and considering the above-mentioned issues. In particular, one could e.g. consider adopting the distinction between malicious and non-malicious cyber events in the LMA model clauses. As advised, the distinction between marine and war perils in the NMIP is largely based on the intent behind the malicious act. This can be difficult to determine in case of a cyber-attack. To instead draw the line between malicious and non-malicious cyber events, which we understand could be easier to determine from a technical standpoint; may thus provide more predictability and legal certainty for all parties. This would also ensure better interoperability with UK conditions, as there would be no clear gaps between the two sets of conditions.

Which solution will be chosen remains to be seen. The revision of the NMIP is a formalised and complex procedure. The NMIP has status of an agreed document, meaning that changing the current mechanics on cyber would need the approval of all involved parties.

On balance, we anticipate that a factor which may tip the scale, is the respective solutions effects on reassurance costs, and thus in turn premium.

5. SUMMARY

In conclusion “silent cyber cover” is no longer an option for any policies with ties to the UK. This raises the question of how this should be addressed moving forward, i.e. either by bespoke policy adaptations or by amending the NMIP.

How the Nordic market decides to approach this situation waits to be seen. Fortunately, there is some time left to find a flexible and mutually agreeable solution. The new version of the NMIP will not be published before 2023.

* * * *

Download PDF here.

Kvale har bistått Flåm AS med inngang som medeier i Arctic Train

Dette samarbeidet bidrar å styrke norsk reiseliv. Vi er derfor veldig glade over å ha bistått Flåm AS i forbindelse med investeringen, og ser frem til den videre utviklingen av reiselivet i Nord-Norge.

 Arctic Train driver turisttog på Ofotbanen. Ofotbanen er Norges nordligste jernbane som strekker seg fra Narvik til svenskegrensen. Første turisttogtur på Ofotbanen gikk 17. mai 2020. Flåm AS driver Flåmsbanen på Vestlandet i samarbeid med Vygruppen (gjennom selskapet Flåm Utvikling AS  som er eid av begge parter), og skal bidra med sine erfaringer og kompetanse for å videreutvikle Ofotbanen.

Flåm AS går inn som medeier i Arctic Train med en eierandel på 33,5 %. Flåm AS har en opsjon på å øke eierandelen til 51 %.

Les mer her:

 

Konkurranserett: Kollektiv boikott – en formålsovertredelse

Flertallet i Borgarting lagmannsrett har konkludert i en ny, prinsipiell dom:

Dommen tar opp flere prinsipielle spørsmål om rekkevidden av konkurranseloven § 10, deriblant om en kollektiv boikott kan anses som et samarbeid som “har til formål” å begrense konkurransen – som en såkalt formålsovertredelse.

Borgarting lagmannsretts dom kan du lese her.

Bakgrunn

Saken gjelder gyldigheten av Konkurransetilsynets vedtak som la til grunn at fire forlag (Cappelen Damm, Gyldendal, Aschehaug og Schibsted Forlag) hadde utvekslet sensitiv informasjon og samarbeidet om en kollektiv boikott av distributøren Interpress. Interpress leverte i 2014 bøker til “massemarkedet” som omfatter salg av bøker, typisk bestselgere, til ikke-tradisjonelle utsalgssteder som kiosk, dagligvare, bensinstasjon mv.

Reitan Convenience som eier Narvesen og distributøren Interpress, kunngjorde 10. januar 2014 at fra 1. mars 2014 ville Narvesen kun ta imot bøker fra Interpress.

Bladcentralen var den andre distributøren av bøker til massemarkedet og var på dette tidspunktet eid av de fire forlagene, inkludert andre bladforlag.

Forutfor Reitans beslutning brukte de fire forlagene Interpress som inngang til massemarkedet i ulik grad. Etter 1. mars mottok ikke Interpress bøker fra de fire forlagene, med unntak av Aschehougs “Sønnen” av Jo Nesbø. Interpress mistenkte at de fire forlagene hadde samarbeidet om en boikott og kontaktet Konkurransetilsynet som gjennomførte bevissikring 4. april 2014.

Konkurransetilsynet ila de fire forlagene gebyr for brudd på forbudet mot konkurransebegrensende samarbeid etter konkurranseloven § 10. Vedtaket ble brakt inn for Oslo tingrett av Cappelen Damm, Gyldendal og Aschehoug.

Oslo tingrett fant, som Konkurransetilsynet, at forlagene hadde utvekslet sensitiv informasjon og samarbeidet om en kollektiv boikott var å anse som en formålsovertredelse etter konkurranseloven § 10. Tingretten reduserte imidlertid gebyrene som var ilagt av tilsynet. Cappelen Damm og Gyldendal anket dommen til Borgarting lagmannsrett.

Flertallet i Borgarting fastholdte tingrettens vurdering av at det foreligger en formålsovertredelse.

Hovedpoeng fra lagmannsrettsdommen

Privatperson og daglig leder hos utførende entreprenør idømt fengselsstraff for ulovlige tiltak i strandsonen

Høyesterett avsa 26. juni i år enstemmig dom – HR-2020-1353-A – i en mye medieomtalt straffesak i forbindelse med ulovlige tiltak i strandsonen på en hytteeiendom i Grimstad. Privatpersonen som eide tomta og daglig leder hos den utførende entreprenøren ble idømt 45 dagers fengselsstraff som følge av de ulovlige tiltakene. Høyesterett skjerpet dermed lagmannsrettens straffutmåling og understreket samtidig lovgivers strenge syn på miljøkriminalitet.

Sakens bakgrunn

Privatpersonen som eide tomta, dvs. “tiltakshaveren” etter plan- og bygningsloven, hadde engasjert en entreprenør for blant annet å etablere hytte med kjeller, underjordisk passasje fra hytta til annekset og tennisbane. Arbeidene skulle utføres i strandsonen. Det avtalte arbeidet var langt mer omfattende enn tiltakshavers byggetillatelse, som var begrenset til bygging av ny hytte med kjeller. Høyesterett anså de ulovlige tiltakene som vesentlige og grove på bakgrunn av utvist skyld, jf. plan- og bygningsloven § 32-9. Både tiltakshaveren og daglig leder hos entreprenøren ble idømt fengselsstraff.

For Høyesterett anførte tiltakshaveren blant annet at hun stolte på de profesjonelle aktørene og at tiltakene i terrenget senere hadde blitt tilbakeført. Høyesterett fant at dette ikke kunne føre frem, og viste til lagmannsrettens vurdering av skyld hvor det ble lagt til grunn at tiltakshaveren var “fullt ut innforstått med de faktiske omstendighetene og finner det hevet over enhver tvil at hun har villet gjennomføre de aktuelle tiltak til tross for at hun kjente til at det ikke var sendt nødvendig søknad til kommunen og at tillatelse/dispensasjon derfor ikke var gitt.” Det ble heller ikke ansett formildende at terrenginngrepene utendørs senere var tilbakeført og at kommunen senere hadde godkjent kjelleren.

Daglig leder hos entreprenøren anførte at entreprenørfirmaet allerede hadde blitt idømt bot og inndragning. Høyesterett fant at heller ikke denne anførselen kunne føre frem og viste til at daglig leders forhold måtte vurderes på selvstendig grunnlag, herunder at daglig leder selv hadde handlet forsettlig ved utførelsen av flere tiltak. Høyesterett viste også til allmennpreventive hensyn som ledd i straffutmålingen.

Kvales anbefaling

Høyesteretts dom illustrerer med styrke det ansvaret som påligger parter involvert i et byggeprosjekt. Kvale anbefaler derfor tiltakshavere med planer om å utføre søknadspliktige tiltak til å holde seg oppdatert på søknads- og byggeprosessen, slik at man følger de tillatelser som plan- og bygningsmyndighetene har gitt. Videre anbefaler vi entreprenører til å påse at søknadsplikten ikke har blitt neglisjert, til tross for ønske om oppdrag og fortjeneste.


Kvale bistår klienter jevnlig med plan- og bygningsrettslige spørsmål.

Oil Regulation 2020

Partner Yngve Bustnesli i Kvales olje og gassavdeling har skrevet en artikkel om norsk oljelovgivning i den internasjonale publikasjonen “LEXOLOGY – Getting the Deal Through“, som inneholder en samling av artikler om temaet fra totalt 18 land. Artikkelen kan leses her.

Publisert med tillatelse fra Law Business Research Ltd. Artikkelen ble publisert i LEXOLOGY – Getting the Deal Through: Oil Regulation 2020, (medvirkende forfatter: Bob Palmer) for mer informasjon besøk nettstedet www.gettingthedealthrough.com.

 

Biosimilars on the substitution list?

The Norwegian Ministry of Health and Care Services (“the Ministry”) has presented a proposal for amendments to the Norwegian Pharmacy Act section 6-6, suggesting that biosimilars (a biologic medicinal product similar to another already approved biological medicine) may be included on the substitution list. By this, biosimilars will be subject to automatic substitution in pharmacies in the same way as generic medicines. This will increase competition in the Norwegian market between the original biological medicine and the biosimilar medicine.

The proposed amendment is on public consultation ending September 30, 2020.

Current arrangement

At present, automatic substitution in pharmacies of biological or biosimilar products is not allowed. The current substitution list is reserved for generic and parallel imported medicines, and the common understanding in this respect is that biosimilars are not considered to be a generic to a biological medicine. This was confirmed in a first instance decision in 2011 regarding filgrastim (TOSLO-2010-128688), where the decision from the Norwegian Medicines Agency to include filgrastim on the substitution list was ruled to be invalid.

When the regulation came into force back in 2001, biosimilars did not exist. The first biosimilar medicine was granted marketing authorisation in 2006. The Ministry is of the opinion that there is no professional basis for maintaining such a limitation in the substitution list.

The proposal

The Ministry proposes to amend the regulation so that generic, parallel imported and biosimilar medicines can be included in the substitution list when these are considered bioequivalent. The Ministry assumes that when a biosimilar medicine is granted a marketing authorisation, it is a result of it having the same effect and safety profile as the original biological medicine.

When included in the substitution list, the Norwegian Medicines Agency can also decide that the biosimilar shall be subject to the stepped price model (“trinnpris”). This means that the price that will be reimbursed by the National Insurance Scheme will be gradually lowered in two or three steps. The pharmacies will be obliged to offer the patients at least one product at a price equal to the stepped price. This will lead to a substantial price reduction for medicines where there are biosimilar alternatives, leading to savings for both the National Insurance Scheme and the patients.

According to the Ministry, the purpose of the proposal is to facilitate that the substitution system can be managed in accordance with actual medical and regulatory developments, so that the potential for competition and lower prices on medicines can be realized to a better extent than today.

Nye permitteringsregler og nå rettspraksis på arbeidsrettens område: fredsplikten, virksomhetsoverdragelse fra stat til privat, oppsigelse av hovedtillitsvalgt

Kvale Arbeidsrett – Nyhetsbrev nr. III 2020

I sommer har det vært flere endringer i som har betydning for både permitteringsperiode, arbeidsgivers lønnsplikt og lønnskompensasjon fra NAV. Kvales nye bok om permitteringer under Koronapandemien gir bakgrunnpermitteringsreglene en, regelverk og praktiske råd, se mer om boken her.

Det har også kommet dommer fra Arbeidsretten om rekkevidden av fredsplikten og om tillitsvalgtes stillingsvern. Høyesterett har tatt stilling til overføring av rettigheter ved virksomhetsoverdragelse fra statlig til privat sektor og om hva som er beregningsgrunnlaget for lønn i suspensjonstiden etter arbeidsmiljøloven § 15-13. Det har også kommet en ny lov om forretningshemmeligheter, som Kvale holder webinar om 31. august fra kl 12-13. Webinaret er gratis, og det er link for påmelding nederst i dette nyhetsbrevet.

Nye regler om permittering

Den 21. juni ble permitteringsperiode utvidet for arbeidsgivere som ved utgangen av juni 2020 har 19 eller færre uker igjen av perioden med fritak for lønnsplikt fram til 31. oktober. Begrensningen på 18 måneders maksimal permitteringsperiode gjelder ikke ved slik forlengelse.

Den 13. august melder regjeringen at de vil utvide permitteringsperioden fra 26 til 52 uker fra 1. november. Samtidig går man tilbake til det normale regelverket der maksimal permitteringsperiode vurderes innenfor en 18 måneders periode. I tillegg foreslår regjeringen en arbeidsgiverperiode II på fem dager etter permitteringsperiode på 30 uker eller mer per 1. januar 2021.

Fra 1. september 2020 økes arbeidsgivers lønnsplikt i arbeidsgiverperiode I fra to til ti dager, og gis virkning for permitteringer som settes i verk fra denne dato. Dette betyr at permitteringsvarsler som starter å løpe senere enn 14 dager før 1. september vil bli omfattet av den nye arbeidsgiverperioden.

Regjeringen viser til at når lønnspliktdagene økes til ti dager, så svekkes begrunnelsen for lønnskompensasjonsordningen fra NAV som til nå har vært på 18 dager, og foreslår derfor å avvikle denne ordningen fra 1. september. Bortfallet av tre ventedager for dagpengemottakere opprettholdes ut oktober 2020.

Rekkevidden av fredsplikten

Den 3. juli avsa Arbeidsretten en dom om rekkevidden av fredsplikten i tarifforhold. Saken gjaldt spørsmålet om tariffstridig og ulovlig arbeidskamp gjennom nektelse av bruk av arbeidsverktøy og tilbakeholdelse av lønn.

Sakens faktum

Heisfirmaet Schindler AS benytter et datasystem, FieldLink, for blant annet å formidle arbeidsoppdrag til montører, og for å registrere oppdrag som er utført og medgått tid. Den tiden heismontøren registrerer som arbeidstid blir brukt som grunnlag for å utbetale lønn. Det er inngått en særavtale mellom bedriften og de ansatte gjennom sin fagforening montørklubben om bruk og eventuelle endringer i FieldLink.

Bedriften gjennomførte en endring i FieldLink i mai 2020, og montørklubben hevdet at endringen ikke var avtalt i samsvar med særavtalen. Dette medførte at montørene fra 25. mai 2020 besluttet å ikke bruke FieldLink, men i stedet leverte opplysningene om timer og oppdrag gjennom excel-filer. Bedriften meddelte så de ansatte at det kun var innrapportering av tidsbruk med videre gjennom FieldLink som ville gi grunnlag for lønnsutbetaling, slik at lønn ellers ikke ville bli utbetalt.

Arbeidsrettens vurderinger

Arbeidsretten tok utgangspunkt i at det gjelder en fredsplikt i tariffperioden for det som direkte og indirekte er regulert av tariffavtalen. Tvister om tariffavtalens eksistens eller innhold, om det foreligger brudd på tariffavtalen eller tvist om krav som bygger på tariffavtalen, er en rettstvist og skal løses gjennom forhandlinger, eventuelt til slutt av Arbeidsretten. Fredsplikten innebærer at det er et forbud mot å bruke eller true med å bruke arbeidskamp for å løse rettstvister. Arbeidskamp er enhver handling, unnlatelse av handling eller oppfordring som har til formål å løse en tarifftvist. Fredsplikten gjelder også om den ene part har grepet til ulovlig kampmiddel.

De ansatte hevdet at bedriften var i ond tro med hensyn til om de hadde en plikt til å avtale endringer før gjennomføring, og at nedleggelsen av bruken av FieldLink derfor var rettmessig. Dette fikk de ikke medhold i. Arbeidsretten viste til at klubben gjennomgående ble involvert i prosessen med endringer, men at det ikke var avklart hvor langt kravet til avtale rekker, og at en slik uenighet ligger i kjernen av hva som skal behandles etter reglene for rettstvister. De ansatte hevdet også at bedriften hadde en resignasjonsplikt, slik at endringen måtte utstå til uenigheten var avklart, men fikk heller ikke medhold i dette. Arbeidsretten kom til at den kollektive nektelsen av å bruke FieldLink var klart tariffstridig og ulovlig.

Deretter gikk retten over til å behandle spørsmålet om tilbakeholdelse av lønn. Det forelå ikke ekstraordinære forhold som gjorde oppfyllelsen av lønnsplikten umulig. At registering av timer vil være vanskelig og uforholdsmessig byrdefullt er ikke avgjørende i forhold til normene om fredsplikt. Arbeidsretten fant det godtgjort at unnlatelsen av å betale ut lønn hadde som formål å framtvinge en løsning på tvisten om iverksettelsen av endringen i FieldLink og den tilhørende nektelsen av å bruke arbeidsverktøyet. Det var tale om å holde tilbake lønnsutbetaling for utført arbeid utelukkende begrunnet i nektelsen av å bruke FieldLink, og uten at muligheten for forskuddsbetaling var vurdert. Arbeidsretten kom til at bedriftens reaksjon på tariffbruddet var åpenbart uforholdsmessig, og er klart tariffstridig og ulovlig.

Virksomhetsoverdragelse fra statlig til privat arbeidsgiver

Den 26. juni avsa Høyesterett dom i den såkalte ISS-saken. I 2016 besluttet staten at renholdet av Forsvarets bygningsmasse skulle legges ut på anbud. Den private aktøren ISS vant anbudet, og reserverte seg mot Forsvarets tariffavtaler. I tillegg gjorde ISS gjeldende sine egne kollektive pensjonsordninger fra overdragelsestidspunktet.

Overdragelsen var en virksomhetsoverdragelse, og tvisten for Høyesterett gjaldt om de overførte ansatte beholdt seks måneders oppsigelsesfrist etter tjenestemannsloven, om de fortsatt hadde rett til særalderspensjon etter de særskilte aldersgrensene i staten, og om retten til den offentlige AFP-ordningen var i behold.

Hovedregelen ved virksomhetsoverdragelse er at tidligere arbeidsgivers rettigheter og plikter som følger av arbeidsavtalen eller arbeidsforholdet overføres uendret til ny arbeidsgiver jf. arbeidsmiljøloven (aml) § 16-2 første ledd. Et unntak fra dette er at ny arbeidsgiver kan velge å gjøre egne pensjonsordninger gjeldende for de overførte arbeidstakerne jf. aml § 16-2 tredje ledd, det såkalte pensjonsunntaket. Spørsmålene for Høyesterett var om oppsigelsesfristene var en rettighet som fulgte med over til ISS, og om pensjonsunntaket kunne gjøres gjeldende for særalderspensjonen og AFP-ordningen.

·         Oppsigelsesfristene

De ansatte hadde seks måneders oppsigelsesfrist etter tjenestemannsloven, og arbeidsavtalene hadde en henvisning til loven på dette punkt. De ansatte hevdet at de hadde en rettighet til oppsigelsesfristene både ut fra arbeidsavtalen og loven, og at dette måtte følge med over. ISS hevdet at henvisningen til loven i arbeidsavtalen kun oppfylte kravet om informasjon, og at det ikke var inngått noen kontraktsrettslig forpliktelse.

Høyesterett viste til at oppsigelsesfrister er blant de grunnleggende spørsmål partene må ta stilling til i et ansettelsesforhold, og siden det ikke klart framgikk at henvisningen kun skulle være til informasjon, så kom de til at fristene var en del av avtalevilkårene i arbeidskontrakten, og således en rettighet som fulgte med over til ISS. Høyesterett tok ikke stilling til om de ansatte ville hatt krav på å beholde oppsigelsesfristene uten henvisningen i arbeidsavtalene.

·         Særalderspensjon

Begrepet “særalderspensjon” er ikke brukt i lovverket, men benyttes i dagligtale som en betegnelse på alderspensjon fra Statens pensjonskasse til de som har gått av med grunnlag i en lavere aldersgrense en den generelle pensjonsalderen i staten. For mange av de ansatte ville dette bety at de kunne gå av med pensjon ved 62 års alder.

De ansatte hevdet at særalderspensjonen var en førtidspensjonsordning og ikke en alderspensjon, og dermed ikke ville falle inn under pensjonsunntaket i aml § 16-2 tredje ledd. ISS hevdet at særalderspensjonen kom inn under pensjonsunntaket, slik at de ansatte kunne innlemmes i innskuddspensjonsordningen i bedriften.

Høyesterett kom til at “det avgjørende for om et pensjonsforhold skal anses å falle inn under pensjonsunntaket, er om den aktuelle avgang med pensjon må anses som et uttrykk for at arbeidstageren på normalt vis avslutter sitt yrkesliv i samsvar med den generelle oppbygningen av den aktuelle pensjonsordningen.”

Høyesterett la til grunn at særalderspensjonen var uttrykk for en normal avslutning av yrkeslivet i samsvar med den generelle oppbygningen av pensjonsordningen, og kom til at pensjonsunntaket kom til anvendelse. Det motsatte ville gjelde der pensjon gis som et avgangsvederlag ved nedbemanning.

·         AFP i staten

De ansatte hevdet blant annet at AFP ikke kom inn under pensjonsunntaket fordi AFP kommer til utbetaling før det tidspunkt da arbeidstakerne normalt avslutter sitt arbeidsliv. Høyesterett konkluderte med at AFP og særalderspensjon fremstår som elementer i et samlet kollektivt alderspensjonssystem i staten, og at pensjonsunntaket kommer til anvendelse.

Hva som ble avklart i dommen

Dommen klargjør at når private overtar tjenesteleveranser fra statlig virksomhet, så kan den private gjøre gjeldende sine egne eksisterende pensjonsordninger for de overtatte ansatte. Dette vil ha stor betydning for økonomisk risiko.

Dommen viser også at det er viktig å være bevisst på hvilken måte henvisninger til lov, tariffavtale eller goder i bedriften gjøres. Dersom slike henvisninger kun skal være til informasjon bør dette framgå uttrykkelig.

Høyesterett tok ikke stilling til om oppsigelsesfristene ville vært i behold uten henvisning i arbeidsavtalene. Det er derfor ikke avklart hvorvidt lovbestemte rettigheter som ikke er henvist til i arbeidsavtalen kan følge med over som en rettighet i arbeidsforholdet.

Oppsigelse av hovedtillitsvalgt ved nedbemanning

Sakens faktum

Den 12. juni avsa Arbeidsretten dom om tillitsvalgtes særlige vern mot oppsigelse etter tariffavtale. Arbeidsgiver måtte gjennomføre en nedbemanning etter å ha mistet en kontrakt. Arbeidsgiver var bundet av tariffavtale hvor det blant annet fremkommer at det ved oppsigelse av tillitsvalgt skal legges vekt på den spesielle stilling tillitsvalgte har i bedriften.

Den hovedtillitsvalgte hadde lavest ansiennitet i sin gruppe, og mottok oppsigelse. Fagforeningen  mente at arbeidsgiver ikke hadde lagt tilstrekkelig vekt på den spesielle stilling den hovedtillitsvalgte hadde i bedriften, og at oppsigelsen var ugyldig. Det ble presisert at oppsigelsen ville vært gyldig om han ikke hadde vært tillitsvalgt.

Arbeidsgiver viste til at tillitsvalgtes rolle også måtte ses i sammenheng med og vurderes opp mot hensynet til ansiennitetsprinsippet, og at det måtte tillegges vekt at klubbens styre besto av seks tillitsvalgte hvor de fem andre skulle fortsette i sine stillinger. Tillitsvalgtarbeidet kunne da fortsette med nødvendig grad av kontinuitet.

Arbeidsrettens vurderinger

Arbeidsretten la til grunn at det ikke er gjort gjeldende at det foreligger feil eller mangler ved nedbemanningsprosessen utover oppsigelsen av den tillitsvalgte. Videre at den tillitsvalgte etter ordlyden ikke har et absolutt vern mot oppsigelse. Men, vervet som tillitsvalgt må tillegges betydelig vekt ved saklighetsvurderingen.

Arbeidsretten viste så til at dette særlig gjelder ved større nedbemanningsprosesser og for sykliske bransjer hvor det er perioder med oppbemanninger og nedbemanninger avhengig av skiftende konjunkturer. Når det gjelder arbeidsgiver sin anførsel om at fem andre tillitsvalgte ville fortsette i sine jobber, og at kontinuiteten derfor ville være i behold, vurderte Arbeidsretten at den hovedtillitsvalgtes sentrale rolle gjennom ti år ville være uforholdsmessig krevende for andre tillitsvalgte å tre inn i. Dette selv om den tillitsvalgte hadde fem måneders oppsigelsestid og kunne bistå medlemmer som var omfattet av nedbemanningsprosessen. Arbeidsretten ga fagforeningen medhold i at oppsigelsen var tariffstridig og ugyldig.

Lønnskrav i suspensjonstiden

Den 3. juni avsa Høyesterett dom om hva som skal inngå i beregningsgrunnlaget for lønn under suspensjon etter aml § 15-13. Kvinnen var deltidsansatt og hadde påtatt seg flere frivillige ekstravakter i perioden før suspensjon. Dette medførte at hun jevnlig fikk høyere utbetaling enn det som fulgte av den avtalte arbeidsplikten, men denne varierte fra måned til måned. Hun fikk ikke medhold i at beregningsgrunnlaget skulle hensynta disse ekstravaktene. Høyesterett kom til at det er den avtalte lønnen med sikre tillegg som framkommer av vaktplan, og med eventuelle senere justeringer som skal inngå i beregningsgrunnlaget.

Ny lov om forretningshemmeligheter

Den 27. mars i år vedtok Stortinget lov om vern av forretningshemmeligheter, men den har enda ikke fått en ikrafttredelsesdato. Loven gjennomfører EUs direktiv 2016/943 og er ment å styrke vernet for forretningshemmeligheter. I Norge har bestemmelser om forretningshemmeligheter vært lite oversiktlig, og er mere uklar når det gjelder håndheving av rettigheter enn for andre immaterielle rettigheter.

Kvale holder webinar om hvordan forholde seg til egne og andres forretningshemmeligheter mandag 31. august kl 12-13, og vil gå gjennom:

Webinaret er gratis, og du kan melde deg på her!