Nyhetsbrev: Når er reisetid arbeidstid?

1. Innledning

Spørsmålet om når reisetid er arbeidstid er kommet på dagsorden etter siste tids dommer fra Høyesterett, EFTA-domstolen og EU-domstolen, og er et viktig spørsmål for både arbeidsgiverne, arbeidstakerne og deres organisasjoner. Kvale har fått en rekke henvendelser om temaet, og bistår med nødvendige avklaringer på virksomheten. La oss først se på noen utgangspunkter:

• Arbeidstid defineres forskjellig ut fra hva som er formålet med definisjonen: i relasjon til hviletid i arbeidsmiljøloven kapittel 10 kan definisjonen være videre og annerledes pga. verneformål, enn den arbeidstid som arbeidstaker lønnes etter med grunnlag i arbeidsavtale eller tariffavtale.

• Reisetiden som en ansatt bruker hjemmefra og til og fra sitt faste arbeidssted regnes ikke som arbeidstid. Unntak kan være der arbeidstaker blir pålagt arbeid på reisen.

• Reisetid fra fast arbeidssted ut til kunder, og tilbake til arbeidsstedet i arbeidstiden er arbeidstid.

• Når arbeidstaker ikke har noe fast arbeidssted, men blir beordret til forskjellige steder hver dag, regnes reisetiden til og fra hjem som reisetid, men bare den nødvendige reisetid.

• Når arbeidstaker har et fast arbeidssted, men beordres til et annet arbeidssted utenom alminnelig arbeidstid, kan reisetiden regnes som arbeidstid etter en konkret vurdering.

• Når arbeidstaker reiser på kurs, så regnes tiden innenfor arbeidstakerens vanlige arbeidstid som arbeidstid, resten som fritid. Unntak er der arbeidstaker er pålagt kurset.

Disse spørsmålene gjelder ikke for ansatte i ledende eller særlig uavhengig stilling, jf. arbeidsmiljøloven § 10-12 (1) og (2), se Kvales bok om dette temaet her.

2. Hvorfor er spørsmålene om arbeidstid blitt vanskeligere enn før?

Arbeidstidskapittelet i arbeidsmiljøloven implementerer EUs arbeidstidsdirektiv (2003/88/EF) gjennom EØS-avtalen, og derfor blir EU-domstolens dommer relevante. Imidlertid gir verken arbeidsmiljøloven eller EUs arbeidstidsdirektiv grunnlag for lønnsutbetaling, slik at definisjonen av arbeidstid der bare har relevans i forhold til hviletid og ikke lønn. Lønn for arbeidstid kan således avtales på annen måte, og endog at noe arbeidstid skal være ulønnet, fordi det har få eller ingen elementer av arbeid i seg, for eksempel reise til et kurs.

I Tyco-dommen (C-266/14) fant EU-domstolen at reisetid for teknikere utenfor fast arbeidssted var arbeidstid, og sånn sett utvidet begrepet arbeidstid seg også av betydning for norsk rett. Deretter la Høyesterett til grunn en mer utvidet forståelse av arbeidstid i Reisetidsdommen. Her gjaldt det en politimann som ble sendt på såkalt eskorteoppdrag utenfor ordinært arbeidssted, og utenom den alminnelige arbeidstiden. Høyesterett kom til at reisen til og fra hans hjem måtte sees som arbeidstid. Avlønningsspørsmålet var noe annet. Da måtte “arbeidstid” i tariffavtalen tolkes.

3. Tre vilkår må oppfylles under reisen for at det skal være arbeidstid

Arbeidsmiljøloven har følgende definisjon av arbeidstid og arbeidsfri i § 10-1:

“(1) Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.
(2) Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.”

Det har vært et utgangspunkt i norsk rett at reiser utenom alminnelig arbeidstid ikke har vært regnet som arbeidstid. I forarbeidene til arbeidsmiljølovens kapittel om arbeidstid, Ot.prp.nr.49 (2004-2005) side 315 sies det om reisetid:

“Reise til og fra arbeidet vil som i dag falle utenfor definisjonen av arbeidstid. Dersom arbeidstakeren i løpet av arbeidsdagen blir sendt til et arbeidssted utenfor virksomheten, men kommer tilbake før arbeidsdagen er avsluttet, vil normalt slike reiser regnes som arbeidstid. Annen reisetid i forbindelse med arbeid lengre unna arbeidsstedet hvor for eksempel overnatting er nødvendig vil ikke være arbeidstid, med mindre arbeidstakeren blir pålagt plikter slik at vedkommende likevel må sies å stå til arbeidsgivers disposisjon.”

Når arbeidstaker skal sies å stå til arbeidsgivers disposisjon, jf. arbeidsmiljøloven § 10-1, er dette videreutviklet i rettspraksis fra både EU og norske domstoler etter at disse forarbeidene er skrevet.
For arbeidstakere som ikke har noe fast arbeidssted, eller som blir pålagt å arbeide på et annet sted enn det vanlige, er det tre vilkår som må være oppfylt for at reisetid utenom alminnelig arbeidstid skal være arbeidstid etter EUs arbeidstidsdirektiv artikkel 2:

1. Arbeidstakeren må utføre sine arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av sitt arbeidsforhold
Hvis selve reisen er nødvendig for at arbeidstakeren skal kunne utføre sine arbeidsoppgaver på det stedet arbeidsgiver har pålagt vedkommende å arbeide, vil dette vilkåret normalt være oppfylt. Det er ikke noe krav om at man “aktivt arbeider” under reisetiden. Reiser for å delta på for eksempel kurs eller sosiale arrangementer vil i utgangspunktet ikke være for å utføre arbeidsoppgaver, og er ikke arbeidstid, om det ikke er pålagt.

2. Arbeidstaker må stå til arbeidsgivers disposisjon og utføre arbeidsoppgaver
Spørsmålet er om man er underlagt arbeidsgivers styringsrett under reisen, og videre hvilke krav arbeidsgiver stiller hva gjelder for eksempel uniform, utstyr (tjenestebil, data- og annet verktøy osv.), og om arbeidstaker er underlagt restriksjoner.
Vurderingen er på den andre siden om han “fritt og uavbrutt kan beskjeftige seg med egne interesser” under reisen. Hvis han kan det, så taler det for at det ikke er arbeidstid. Kan han ikke det, for eksempel fordi han på reisen må forberede møtene han skal ha, er det å regne som arbeidstid.

3. Arbeidstakeren må arbeide
Dette kravet har ikke så stor betydning etter EU-domstolens praksis: reiser arbeidstaker for å utføre oppgaver for arbeidsgiver, regnes dette vilkåret som oppfylt, selv om arbeidstaker ikke aktivt arbeider underveis.

4. Betaling for arbeidstid

Ut fra prinsippet om ytelse mot ytelse, skal det normalt betales for arbeidstid etter arbeidsavtale eller tariffavtale, men det kan være unntak, og det kan være forskjellige satser for forskjellig type arbeid.

I Coca-Cola-dommen (LE-2019-19773), som gjaldt reiser for serviceteknikere uten fast arbeidssted, uttalte lagmannsretten:

“Innholdet i arbeidstidsbegrepet i arbeidsmiljøloven § 10-1 vil være dynamisk og preget av at det er en vernebestemmelse. Arbeidstidsbegrepet i tariffavtalen er på den annen side fremforhandlet av parter med full avtalefrihet og hvor retten til kompensasjon balanserer de ulike partsinteressene. Det er derfor lang tradisjon for at arbeidsmiljølovens regler om arbeidstid og tariffavtalens regler om beregning av lønn står på egne ben…”.

Arbeidstakerne fikk medhold i at reisetid til og fra hjem og ut til kundene var arbeidstid. De fikk imidlertid ikke medhold i at reisetiden ga krav på lønn etter de individuelle arbeidsavtalene. Domstolen fastslo at dersom arbeidstidsbegrepet i de individuelle arbeidsavtalene skal ha samme rekkevidde som i arbeidsmiljøloven § 10-1, må dette ha et konkret avtalerettslig grunnlag. Det innebærer at selv om det er tale om arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-1, behøver det ikke anses som arbeidstid etter arbeidsavtalen eller tariffavtalen. Dommen er anket til Høyesterett.

5. Oppsummering

Når “arbeidstid” defineres, må det skilles mellom formålet med vernebestemmelsene i arbeidsmiljøloven kapittel 10, på den ene siden, og formålet med betalingsbestemmelsene i arbeidsavtale eller tariffavtale, på den andre siden. Verneformålet gir grunnlag for en noe videre definisjon av arbeidstid enn den tradisjonelle definisjon av begrepet arbeidstid i norsk rett. Den tradisjonelle definisjon av arbeidstid i norsk rett har bygget på en noe mer aktiv utførelse av arbeidsoppgaver. Marianne Jenum Hotvedt har i artikkel i Lov og Rett 2019/2 oppstilt følgende retningslinjer for når reisetid er arbeidstid ut fra verneformålene i arbeidsmiljøloven og EUs arbeidstidsdirektiv:

• “Reiser til og fra et fast arbeidssted er i utgangspunktet ikke arbeidstid.

• Nødvendige reiser for å utføre pliktige oppgaver på et annet sted enn et fast arbeidssted er i utgangspunktet arbeidstid. Det er imidlertid bare den nødvendige reisetid som utgjør arbeidstiden. Utgangspunktet gjelder selv om reisen foregår utenfor den alminnelige arbeidstiden og det ikke utføres aktivt arbeid underveis.

• Hvor ofte man har pliktig oppmøte på annet sted enn et fast arbeidssted, er uvesentlig med mindre det faste arbeidsstedet endres. I så fall vil utgangspunktet om at reisetid til og fra det faste arbeidsstedet ikke er arbeidstid, igjen komme til anvendelse.”